Mozart igjen. Vi slipper ikke unna denne komponisten og hans merkelige blanding av tull og alvor, intelligens og troskyldighet. Du kan tenke: Nei, dette er for dillete, og parkere ham og musikken hans, men han kommer tilbake. Mozart har et enormt driv fremover. Han er ikke en som grubler over fortiden eller slikker sine sår. Han kommer verden i møte med iver, og utover i livet med et stadig ømmere hjerte.
Høyre hånd
I dag gjelder det strykekvartettene, nærmere bestemt de seks kvartettene tilegnet Joseph Haydn, nummer 14 til 19 i rekken av kvartetter. Mozart var en produktiv komponist som skrev med både høyre og venstre hånd. Disse seks kvartettene er skrevet med høyre og tilhører den mest elskede kammermusikken. Modne verk, skrevet på 1780-tallet, sent i Mozarts korte liv. De er fulle av humør og farger. Ideene strømmer på. Brådyp er blandet med selvfølgeligheter.
De som spiller dem denne gangen, er den norske Engegårdkvartetten. De ga ut tre av kvartettene i 2019. Nå kommer de resterende, nr 14, 17 og 18. Engegårdkvartetten er definitivt ikke noe tidligmusikk-ensemble. De innsiktene som de siste førti årene har beriket måten man spiller 1700-tallsmusikk på, er i liten grad tilstede hos dem. Vi snakker om bruken av luft mellom tonene, om tydelig forskjell mellom betonte og ubetonte toner, om fokus på detaljene og de retoriske figurene.
Brede strøk
Engegårdkvartetten spiller Mozart med brede strøk og mye legato, altså at tonene er bundet sammen, og selvsagt med gjennomgående vibrato, med fiolinskjelven. De spiller musikken slik de ville spilt for eksempel Dvorak, egentlig slik de ville spilt all slags musikk. Dette er verken riktig eller feil. Hele spørsmålet om stil handler jo i bunn og grunn om hvilke stemninger man skaper. Dvorak er et annet stemningsunivers enn Mozart. Og på slutten av dagen handler det selvsagt om man er interessert i å skape stemninger i det hele tatt. Det finnes mye spill som er langt ute på viddene stilistisk, men som skaper fantastiske stemninger.
---
Klassisk musikk
- Mozart
- Strykekvartetter nr. 14, 17 og 18
- Engegårdkvartetten
- Lawo 2021
---
Vakkert
Det er altså noe visst gammeldags over måten Engegårdkvartetten spiller på. Gammeldags i betydningen slik man spilte på syttitallet, ikke slik man spilte på syttenhundretallet. Musikk er musikk, synes spillet deres å si. Men det kan være fint for det. Legatostilen deres kler best de langsomme partiene. De har finest klang når de spiller svakt og langsomt. Da spiller de også renere. I kvartetten i B-dur, i første sats, er det for eksempel noen øyeblikk med sødme hvor det kjennes som de er helt tilstede, hvor musikken faller på plass. Så igjen i andre sats, i den sangbare delen, den såkalte trioen, der spiller de rett og slett vakkert. Det er et høydepunkt. Men for eksempel de plutselige sterke tonene som Mozart har lagt inn i melodien her, de har ikke god klang, særlig ikke første gang de kommer. De er stive og harde.
Humørløst
Akkurat dette lille stedet viser i et nøtteskall styrken og svakheten ved Mozartspillet deres. Styrken ligger i det sangbare og inderlige. Det er et fint sted å ha sin styrke. Men straks de tar i, eller det går litt fort, mister musikken mye av nærværet. De rytmiske partiene mangler farger og ideer, humør rett og slett. Der går det på det jevne. Ærlig talt spiller de også litt surt her og der. Kvartetten i A-dur, som kjemper om plassen som den mest interessante av alle de seks kvartettene, og som egentlig ligger godt til rette for stilen deres, er skjemmet av surt spill og spiss klang. Det kan ha å gjøre med tonearten, jeg vet ikke.
Traust
De langsomme satsene er altså fint spilt, noen steder veldig fint, men hovedinntrykket av platen er likevel traust. Som de sier i buddhismen: All smerte kommer av sammenligning. Du kan jo sammenligne Engegårdkvartettens innspilling med for eksempel den amerikanske Emerson-kvatetten, som spiller i samme stil, med full vibrato. De er bare et tastetrykk unna. Hør på de første sekundene av G-dur-kvartetten, hvor et lite motiv blir gjentatt tre ganger, først sterkt, så svakt, og så veldig svakt. Hør hvor mye djervere Emerson gjør dette, hvordan de kontrasterer mye tydeligere og slik løfter frem Mozarts lille ide. Også i forholdet mellom tunge og lette toner, som denne musikken er så full av, er Emerson langt tydeligere. Dette er iderik musikk, og de spiller iderikt. Selvsagt også enormt elegant, mye renere og så videre.
Tapt paradis
I romanen De fortapte spillemenn av Færøyenes store dikter William Heinesen er det en nydelig scene hvor et symfoniorkester for første gang besøker Torshavn. Hvis jeg husker rett spiller orkesteret en eller annen symfoni av Schumann. De lokale, følsomme og uryddige spillemennene (som forutsigelig går til grunne i løpet av boken) suger til seg inntrykkene av musikken og musikerne fra København, det høye nivået, instrumentene og hvordan musikerne holder i dem når de ikke spiller, kort sagt alt. Spørsmålet «Hvor bra spilte de egentlig?» eksisterer ikke.
For oss som har hørt mye på plater er dette et tapt paradis. Vi er vant til lyden av Berlinfilharmonien, av Martha Argerich, Jordi Savall – du kan fylle ut listen selv, til musisering full av farge og intensitet, tolkninger fulle av atmosfære. Selvsagt også en perfeksjonisme hinsides all forstand. Ørene våre er nivellert til dette nivået, det er så å si normalen for oss. Men denne følelsen er falsk, for Martha Argerich er ikke en normal musiker. Jeg vet ikke hvordan Engegårdkvartettens musisering ville ha hørtes ut om jeg ikke hadde hørt Emerson-kvartetten eller den fabelaktige Quatour Mosaiques spille den samme musikken, men faktum er at det har jeg, og da er det ingen vei tilbake.
