Anmeldelser

Anmeldelse av ‘Pappa var nesten på Woodstock’: Fint om slitne familiebånd

Ane Barmens voksenroman er en fin skildring av far og datter, fortvilelse og håp, rusten tillit og sterke bånd.

Dersom vi ikke hadde hatt evnen til å fortrenge, gå videre, la håpet feste seg på nytt, ville mange flere familiebånd røket. Barns vilje til å møte voksne med ny tillit, selv om vi ikke alltid fortjener det, er kanskje for fortrøstningsfull.

Ane Barmen ble velfortjent belønnet med Brageprisen og innstilt til Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Draumar betyr ingenting i 2019. Her ble posttraumatisk stress godt skildret. Også fremstillingen av alle de små krisesituasjoner som oppstår i familiens skjød ga mersmak.

Skjemmes over opphavet

Barmens nye roman Pappa var nesten på Woodstock fikk meg til å dra Jon Fosses To forteljingar (1993) ut av bokhylla. I den ene møter vi en gutt som skammer seg over å bli sett sammen med faren og plages av dårlig samvittighet. I den andre dør hunden til en enslig kar, som så går i spinn og fortrenger virkeligheten.

---

Roman

Ane Barmen

Pappa var nesten på Woodstock

Gyldendal 2021

barmen

---

Hos Barmen presenteres vi for Theis, også en mann som tusler rundt seg selv og er ensom uten bikkja som han må avlive tidlig i handlingen. Datteren Ruby har kvaler fordi hun skjemmes kraftig over opphavet.

Perspektivet veksler mellom de to jeg-fortellerne. Ruby strever med å bli gravid med samboeren. Theis er en periodedranker i syttiåra med liten selvinnsikt. Han forsøker å kompensere for tapet av hunden og den påfølgende ensomheten med å ta opp kontakten med Ruby, som har tatt avstand. Ruby og Theis er ulykkelige på hver sine måter, Ruby fordi hun har dårlig samvittighet. Theis burde ha dårlig samvittighet, men teksten viser oss at her tar selvmedlidenheten for stor plass.

Ulike virkelighetsoppfatninger

Å veksle mellom ulike fortellerstemmer som driver handlingen fremover er et velkjent grep. Dynamikken innad i familier kan komme godt frem når flere selvstendige stemmer slipper til. Hos Barmen får det oss til å se at farens virkelighetsoppfatning er på kollisjonskurs med datterens, men leseren skjønner også at de begge er fulle av forhåpninger til hverandre. Sånn sett er de er ikke så ulike familier flest.

Barmen lar traumatiske minner trenge seg frem. I debutromanen skaper de så sterke fysiske reaksjoner i jeg-fortelleren at hun hindres fra å leve normalt. I denne boka bryter også fortidsscener inn i handlingen, men uten samme lammende effekt. Glimt fra oppveksten hinter om at Ruby har arr i sjelen som rippes opp når hun har kontakt med faren.

Selvbedrag

Også intensiteten i Theis selvbedrag er godt skildret. Han lyver for seg selv og andre for å opprettholde fasaden. Han innser ikke hvordan hans egne svik ødelegger, at han har opplevd mye vondt med sin egen far, spiller ingen rolle, for han bruker andres svakheter til å fortrenge sine egne. Elementet av arvelighet i boka har en slagside, det er litt overtydelig. Det har vært viktig for forfatteren å poengtere at dysfunksjonelle familierelasjoner går i arv.

Jon Fosses særegne fremstillinger av fortrenging har satt uutslettelige spor i samtidslitteraturen.

—  Astrid Fosvold

Likevel hefter noe litt utvendig ved pappa Theis. Som tidligere sjømann har han fått litt for typiske trekk. Fremstillingen hadde muligens tjent på noe mindre tydelighet. Derimot tror jeg så gjerne på Rubys blandede reaksjoner når Theis tar kontakt med henne igjen. Leseren blir liksom overtalt til å sympatisere med Theis sin livssituasjon.

Fosses ensomme menn

Theis har mye til felles med de ensomme mennene det er rikelig av Jon Fosses forfatterskap, menn som gjentar allerede opptråkkede mønstre. De skildres ofte så komplekst at leseren kan ha vansker med å få oversikt over handlingsforløpene i tekstene, fordi vi er så tett på bevissthetene. Fosses særegne fremstillinger av fortrenging, at skjulte hendelser i fortiden skaper traumer i nåtiden, har satt uutslettelige spor og ringvirkninger i samtidslitteraturen.

I et vesensforskjellig formspråk skriver Barmen om brustne og slitne familiebånd, og fanger far og datter i hver sine posisjoner. Begge ensomme, fulle av indre splittelse. Ruby kastes mellom håp og fortvilelse når hun og kjæresten forsøker å bli gravide, og når faren på ny svikter da hun endelig våger å vise ham tillit.

Heier på Barmen

I debutboka traff Barmen blink så det ljomet med den litt tverre ungjenta. Også i årets roman fanger hun Theis og Ruby i et godt muntlig språk. Vi får et blikk for hvem Theis er, og vi får glimtvis innsikt i hvordan det er å slite med barnløshet. Men omslaget i handlingen skjer litt for raskt, og er ikke helt troverdig.

Etter endt lesning står bildet av menneskers evne til å ha forhåpninger til hverandre igjen som romanens sterkeste kort.

—  Astrid Fosvold

Etter endt lesning står bildet av menneskers evne til å ha forhåpninger til hverandre igjen som romanens sterkeste kort.

Derfor heier jeg på Ane Barmen og håper hun fortsetter å gå inn i den samme tematikken og at hun fortsetter å utforske familierelasjoner og forvirrede sinnsstemninger.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser