En nødvendig bok om tap, identitet og 22. juli

Hvordan formidle erfaringer rundt et traume? Det er det mange som har tenkt på siden det smalt i regjeringskvartalet og en mann utkledd som politi drepte ungdom på Utøya. En slik begivenhet blir, naturlig nok, et vannskille for det meste, både i den enkeltes og nasjonens liv. Og ikke minst for de overlevende, de som var der da det skjedde. Det har da også kommet både filmer, TV-serier og – særlig i det siste – masse bøker om 22. juli.

Men Lara Rashids utgivelse skiller seg ut.

Historisk dybde

Lara Rashid overlevde etter Utøya-terroren. Men hun mistet søsteren sin, Bano. Dette tapet, spesielt, er et omdreiningspunkt i boka. «Tiden leget ingen sår, og for hver dag som gikk, ble det klarere for meg at Bano aldri ville komme tilbake,» som hun skriver. Men Rashid forteller ikke bare om hvor vanskelig det har vært med minner fra Utøya og hvor vondt det var å miste Bano, hun gir hele beretningen en menneskelig autoritet og en historisk dybde som jeg ikke har sett i andre beretninger fra eller refleksjoner rundt det som skjedde.

---

Sakprosa

Lara Rashid

Hold meg til jeg sovner. Et liv i skyggene av 22. juli

275 sider, Aschehoug 2021

---

Rashid er av kurdisk opphav, nærmere bestemt fra den irakiske delen av den fortsatt ikke-eksisterende nasjonen Kurdistan. De første 150 sidene kretser mye rundt opplevelser fra denne delen av verden og hva som har skjedd der de siste tiårene. Det mesterlige grepet her, det som virkelig løfter Rashids bok frem som noe helt eget, er at hun tar seg tid til å fortelle om foreldrene og hjemlandet sitt, før hun kommer til den skjebnesvangre dagen.

[ Stian Bromark lar Utøya-ofrene fortelle åpent om de smertefulle årene som har gått ]

Foreldrenes oppvekst

Rashid forteller om foreldrene – Bayan og Abobakar – sin oppvekst og hvordan de møtte hverandre. Hun forteller om politiske og kulturelle begivenheter som former kurderne som folk, og fanger – på denne måten – inn både det personlige og det overordnede historiske planet. Men fokuset er alltid konkret, alltid distinkt forankret i foreldrenes hverdag.

Lara Rashids utgivelse skiller seg ut.

—  Kjetil Røed

Rashid fortsetter med å fortelle om sine søsken og seg selv – deres første leveår i Irak, men også flukten gjennom Syria, Tyrkia, via Moskva til Nesbyen, før de til slutt bosetter seg på Nesodden.

Dette høres kanskje ut som en lang omvei for å komme til saken selv, men for min del skaper den lange beretningen om Rashid og hennes nærmeste en historisk bakgrunn som gir oss en helt annen ramme for å forstå og se det som skjer den 22. juli. Vi får virkelig et klart inntrykk av hvem Bano og Lara er før terrorudåden og hva av som har formet dem gjennom livet. Dermed er det også lettere å være med i beskrivelsen av tapet av Bano når det først kommer.

To i en

Men Rashid gjør også noe annet ved å fortelle denne forhistorien: hun plasserer dem i deres livshistorier med en bredde som forhindrer at søstrene kun identifiseres med eller reduseres til 22. juli. Akkurat dette er essensielt for Rashid selv, får jeg inntrykk av, for selv om et traume er altoppslukende er det jo nettopp alle andre minner, alt annet som har skjedd før og etter det grusomme, som gjør det mulig å komme seg videre.

[ Modig 22. juli-fortelling for dem som skal bygge fremtiden  ]

Rashid skisserer også, på nyansert vis, hvordan en dobbelt identitet som norsk-kurdisk fletter seg inn i alt dette. «Jeg er ikke innvandrer lenger. Jeg er ferdig vandret, og har kommet for å bli,» som hun formulerer det. Denne problematikken blir spesielt gripende, når hun «overtar stafettpinnen» etter Bano, og gjør det som hun ville ha gjort om hun hadde levd. «Jeg tok på meg en bør jeg ikke ante omfanget av. Men jeg klandrer ikke meg selv, heller. Jeg var fanget av en indre stemme som sa til meg: ‘Det er dette du skal gjøre i livet. Du skal leve for to nå.’»

Hvem er vi?

Men boka er mye mer enn dette, spesielt i siste del, hvor hun reflekterer over hvordan det norske samfunnet har utviklet seg etter 22. juli. Hun forteller om hvor hule formuleringene om «mer demokrati og mer kjærlighet» lyder i dag, når vi vet at det ikke var slik det gikk – det offentlige ordskiftet har tvert imot blitt mer giftig og polarisert. Hun blir redd når hun leser Sylvi Listhaugs post på Facebook om «Ap mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Hvordan kunne slike utsagn komme etter 22. juli? Og hvem har ansvar for å motarbeide denne utviklingen?

«Hold meg til jeg sovner» er en nødvendig bok om vi skal komme oss videre, finne nye «vi».

—  Kjetil Røed

Rashid har også klare tanker rundt det «vi»-et som man skulle samle seg rundt etter udåden. For hvem var det egentlig dette fellesskapet inkluderte? Kunne det for eksempel romme en jente med kurdisk bakgrunn? Hun skriver: «Verdiene og holdningene våre kan vi alltid skjule ved å ikke snakke, men kroppene våre og hudfargen vår vil alltid tenne et hat hos høyreekstreme. Vi kan ikke rømme eller velge å ta en pause fra hudfargen vår, navnet vårt, legningen eller bakgrunnen vår. Den er synlig for alle som vil hate oss».

Hold meg til jeg sovner er en nødvendig bok om vi skal komme oss videre, finne nye «vi».