Anmeldelse: Det er lett å bli religiøs av Ultimas åpningskonsert

Hvordan hører verdens begynnelse ut? Eller som komponisten selv lurte på som barn: hva skjedde før «the big bang»? Hvordan lyder klangen fra et stille verdensrom, der luften ikke finnes? Komponist Rolf Gupta utforsker blant annet disse spørsmålene i sitt verk Jordens Sang. Det er et stort anlagt verk for orkester og flere kor, og omhandler jordens skapelse og menneskenes søken etter svar – en søken som til slutt kan føre til jordens ødeleggelse. Verket ble urfremført i Kilden i Kristiansand i 2019, og produksjonen ble belønnet med Kritikerprisen 2020. Det er også et tegn på velfortjent anerkjennelse at verket får åpne samtidsmusikkfestivalen Ultima 2021.

---

Konsert

Åpningskonsert Ultimafestivalen, 15. september, Oslo Konserthus

Jordens sang

Av Rolf Gupta

Peter Szilvay, dirigent

Med: Caroline Wettergreen (sopran), Julian Borchgrevink Næss (guttesopran), Inga Lohne-Otterstad (jentesopran), Det Norske Solistkor, Solistkoret Ung, Oslo Domkirkes Guttekor, Trefoldighet jentekor, Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett

---

Overtonerekken som fundament

«Det viktigste Gud skapte, er overtoneskalaen,» slår Rolf Gupta fast i introduksjonssamtale med Alf van der Hagen før kveldens konsert. En enkelt tone inneholder i realiteten en rekke toner. Over den tonen vi hører, klinger andre toner med som svake skygger, der avstanden mellom tonene blir mindre og mindre oppover i registeret. Overtonene skaper klangfarger, og gjør at vi skiller instrumenter fra hverandre, eller for den saks skyld at vi hører forskjell på vokaler. Gupta mener videre at vi dermed alle er musikalske, i kraft av å kunne skjelne klanglige nyanser i språket. Overtonerekken spiller en viktig rolle gjennom hele verket, og Gupta vektlegger ulike fragmenter av rekken i de ulike satsene.

Det er sjelden å oppleve alle medvirkende på et så høyt nivå som på denne konserten, alle kor inkludert.

—  Sunniva Thomassen, kritiker

I første sats «Ex nihilo» råder tomrommets stillhet, med stumme strykertoner og meditative pust i blåserne. Etter en stund trer lyse toner frem, som overtoner som gjentas i forskjellig styrke, en forvrengt versjon av lyden som produseres av å spille på glass. I andre sats «… und es ward Licht» refererer ordene fra Første Mosebok til Haydns Skapelsen. Her skjærer lyset inn i verden i skapelsesøyeblikket, med høyfrekvente skrik i kor og orkester. Men lyset er skarpt og ubehagelig, klangen er tett og kollisjonen av toner viser overtonerekken i ytterste eksistens og kaos.

[ Anmeldelse av Oslo-Filharmonien: ‘Må jeg utsette meg for dette?’ ]

Orkesterets massive klang stopper brått opp, og tilbake står kun stemmen til sopranen Carolina Wettergreen som innledning til tredje sats Hymne til skapelsen. Teksten er hentet fra den indiske hellige teksten Rigveda, en spørrende vuggevise, som Wettergreen utformer med mange vakre klanglige nyanser. Hymnen fremhever først trinnvise toner fra den midterste delen av overtonerekken. Etter hvert legger orkesteret seg inn i klangen med myke akkorder, hvor solisten går utover det vante melodiske, med store tonale sprang dit hvor verden enda ikke har fått sin form. Satsen avsluttes med utdrag fra Schillers Ode til gleden, en referanse til Beethovens 9. symfoni.

15 minutters treklang

Introduksjonen til den rytmiske fjerdesatsen leker med vokallyder og gir slik oppmerksomhet til klangnyansene helt øverst i registeret. Satsen er basert på konnakol, en sør-indisk tradisjonell slagverksmusikk for stemmer. Wettergreen og guttesolisten Julian Borchgrevink Næss leker med ulike vokallyder der, hermer og samsynger kompliserte rytmer, i et samspill mellom læremester (Wettergren) og elev (Næss).

[ Fantastisk italiensk konsertkveld i Operaen med Lise Davidsen savner kun det uventede ]

Epilogen i sjette sats organiserer for første gang klangmaterialet i en klingende C-dur, med bølgende innslag av naboakkorden B-dur, noe som gir meg en følelse av å lande i denne åpne dur-treklangen som varer i hele 15 minutter. I sistesatsen tar gutten over lederrollen, og vi ønskes fred med ordene Shanti! Shanti! De ulike inspirasjonskildene og satsene bindes sammen på vellykket vis blant annet på grunn av oppfinnsom bruk av samme kompositoriske materiale. Elementene oppleves løsrevet fra sin tidligere kontekst som fenomen, men danner en ny overgripende helhet i Guptas verk. Det er lett å bli religiøs av mindre – særlig når alt kan spores tilbake til det viktigste, enkleste og mest komplekse Gud har skapt: en overtonerekke over tonen C.

Kontrollert kaos

Det destruktive krever også sin plass i Jordens Sang. Teksten i femte sats «I am become Death» er hentet fra den hinduistiske hellige teksten Bagavadgita, men også kjent i vestlig kultur som ambivalent uttalelse av Robert Oppenheimer, atombombens far. I hele fremføringen, men spesielt i denne satsen er dirigent Peter Szilvay en tydelig innsiktsfull musikalsk leder. Oslo-Filharmonien stavrer seg fram mot katastrofen, i en rytmisk komplisert men taktfast fremmarsj som kan minne om Stravinskijs Vårofferet.

Kaoset ledes aldri helt over styr, og skaper dermed en desto mer intens følelse av at dette er en bevisst og styrt fremferd mot verdens undergang.

—  Sunniva Thomassen, kritiker

Szilvay kontrollerer kaoset, den larmende katastrofen får følge av luftsirener fra salen og isnende skrik i korene. Samtidig ledes kaoset aldri helt over styr, og skaper dermed en desto mer intens følelse av at dette er en bevisst og styrt fremferd mot verdens undergang. Klangbehandlingen er helt spesiell, både slik verket er skrevet og slik utøverne fremviser den. Orkesterets instrumentgrupper og korene smelter sømløst sammen, klangene kan andre ganger settes opp mot hverandre, av og til distansert og isnende klart, andre ganger rett på og varm. Det er i det hele tatt sjelden å oppleve alle medvirkende på et så høyt nivå som på denne konserten, korsangerne i alle kor inkludert.

Unngår klisjeene

Verk som omhandler store spørsmål som skapelsen, menneskenes destruktive vilje og en ny jord kan så lett bli en klisjé. Figurene og tema er velkjente: Øst møter vest, en ung gutt representerer håpet om en ny jord, og den «obligatoriske» fredshilsenen mot slutten av verket formaner oss om at vi alle må leve i fellesskap. Musikalsk sett er virkemidlene nærliggende men effektfulle.

Men Jordens Sang evner å strekke seg utover klisjeene, bærer dem og gir dem mening så vi kan gjenkjenne noe vesentlig uten at verket på noen måte blir platt. Det er kanskje i balansen mellom menneskelig gjenkjennelse av noe fundamentalt og et musikalsk måtehold hvor Guptas verk virkelig lykkes. Gupta er riktignok mest kjent som dirigent, men etter en pause fra komposisjonen på 25 år håper jeg at Gupta likevel overvinner sin indre kritiker og fortsetter å komponere. Hans unike stemme er en berikelse for norsk musikkliv.