En mann med høydeskrekk står ved et vindu i 14. etasje og ser ut, mens vinden blåser stadig sterkere. Han har vært lenge borte, nå har han kommet tilbake. Men hun han en gang forlot har funnet seg en ny og yngre mann. Trykkende trekantdrama har nærmest blitt Jon Fosses signatur, men settingen som her er fjernt fra fjord og fjell føles forfriskende ny. Med vinden som blåser inn gjennom vinduet i høyblokka kjenner vi også et drag av urban dystopi som kler det marerittaktige ved stykket.
Er tosomheten mulig, eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen?
— Kjersti Juul, kritiker
Scenograf Nia Damerell plasserer skuespillerne i en slags omvendt Black Box – et kritthvitt, glinsende, nakent og nærmest svevende rom omringet av mørke. Følelsen av å befinne seg høyt oppe, med et åpent vindu til verden langt der nede, gir en egen nerve til forestillingen. Som om noe står på spill, en underliggende fare for at noe fryktelig kan skje.
---
Teater
Sterk vind
Av Jon Fosse
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenograf: Nia Damerell
Med: Jan Grønli, Anne Marit Jacobsen, John Bleiklie Devik
Det norske teatret, Scene 2
«Sterkt gjensyn med Fosse på teaterscenen.»
---
Klaustrofobisk
«Sterk vind» sirkler rundt en tematikk man kjenner igjen fra tidligere Fosse-stykker: Er tosomheten mulig, eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen? Jan Grønli gjør en imponerende god rolle som Mannen. Han som søker tilbake til kvinnen i sitt liv, men ender opp som tilskuer til en tosomhet han ikke er en del av. Med ørsmå forskyvninger i ordbruk, blikk og tonefall, får han de repeterende replikkene til å skifte karakter fra filosofisk tankevekkende i det ene øyeblikket til rørende komisk på et blunk. Han gir følelsen av ensomhet og utenforskap stadig nye nyanser. Forsøkene på å få den unge mannen til å gå sin vei er fånyttes.
Den klaustrofobiske stemningen i trekantdramaet blir stadig sterkere. Regissør Johannes Holmen Dahl legger få føringer og lar publikum leve i uvisshet om virkelighetsgehalten i stykket. Er det hele bare noe som foregår oppe i hodet hans, som minner eller som en marerittlignende drøm? Lever han? Eller befinner han seg i et slags limboland, der oppgjøret med seg selv må finne sted før ferden fortsetter?
[ Riksteatret leverer en aktualisert Don Quijote, som rydder elsparkesykler av veien ]
Tiden
Refleksjonene rundt tid står sentralt i stykket: Når fortiden må betraktes som minner og fremtiden bare er en tanke, er det kun nå som virkelig er. Men nå et jo over på et øyeblikk. I Jan Grønlis tolkning aner vi desperasjonen over at øyeblikkene, tiden, livet - renner ut som sand mellom fingrene. Følelsen av at alt snart er for sent, og at vi en dag skal svare for alt vi valgte vekk.
Jeg har sett Fosse-stykker som er til å sovne av
— Kjersti Juul
I rollen som Kvinna og Den unge mannen følger Anne Marit Jacobsen og Jon Bleiklie Devik opp med en følsomhet for tekstens nyanser og en evne til å fylle de ladede pausene mellom det lille som blir sagt. De bringer mye komikk til stykket, men også en inderlighet der vi tror på den blomstrende kjærligheten og erotikken mellom de to. Ikke minst føles det forfriskende nytt å se slike følelser utspille seg på scenen mellom godt voksne mennesker.
Lydhør
Jon Fosse er den mest spilte norske dramatikeren etter Ibsen med over 1.000 produksjoner på over 50 språk. Genierklært for sitt helt spesielle scenespråk, men der alt kan falle i feil hender. Jeg har sett Fosse-stykker som er til å sovne av, nettopp fordi følelsen av repetisjon – av at det ikke skjer noe nytt – blir så kjedelig i lengden. Med skuespillere som får fram variasjonene i det knappe språket og den meningsbærende magien i pausene mellom det som blir sagt, oppstår derimot en helt særegen atmosfære. Nærmest som en suggererende sang der stemningen og forholdet mellom karakterene stadig skifter, og der ordene betyr noe annet enn første gang de ble sagt.
[ Werner Schwab mente verden er så fæl at latteren er det eneste middelet til å holde ut ]
I sterk kontrast til Fosses nye enorme romanverk Septologien, varer Sterk vind en snau time og viser at han fortsatt behersker kunsten å fatte seg i korthet. I Johannes Holmen Dahls lydhøre regi og med presise skuespillere som evner å skape et rikt, indre liv, får vi en sterk åpning av årets Fossefestival.
