Hva er det som får en til – i 26 grader og solskinn ute – å gå inn i et mørkt rom for å høre om døden? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg gjorde det, og kom tung ut igjen. Det var Oslo–Filharmonien som denne uka ga oss to av musikkhistoriens alvorligste verker, det ene: Dmitri Sjostakovitsj’ 14. symfoni, som han arbeidet med i svarteste mentale mørke mot slutten av sitt liv, tre kvarter med til dels destruerende og dødsdrømmende tekster fra Frederico García Lorcas De profundis til Appolonaires Selvmordet. Noen knep antakelig øynene sammen og fulgte ikke med i teksten, men det hjalp ikke – musikken var angst nok og bredde seg steinaktig grå i rommet. Så mørkt at selv angstens «oppfinner», Søren Kierkegaard, ville snudd i døra.
Mester i død
Nå er det ikke enestående, angsten for døden har hatt gode kår i musikken helt siden det ble spilt på steinbeinfløyte til i forigårs. Sjostakovitsj var en «mester» i det, til tross for at melankoli og fortvilelse ikke på noe vis var godkjent i det sosialrealistiske regimet.
---
Oslo Konserthus
Mirjam Mesak (sopran), Mika Kares (bass), Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Klaus Mäkelä.
Verker av Tsjajkovskij og Sjostakovitsj.
Torsdag 30. september og onsdag 1. oktober fremfører Oslo-filharmonien Gustav Holsts Hymn of Jesus og Ernest Blochs jødiske Schelomo. Solister Thomas Hampson (baryton) og Sol Gabetta (cello)
---
Den 14. symfonien bærer ikke noe navn, selv om hver av de elleve satsene består av dikt til musikk. Sjostakovitsj var kommet på den formastelige tanken for en komponist at ordene nådde flere enn musikken her i verden – musikken ble ofte misforstått, og han hadde mye å fortelle.
Det var i hvert fall makt i framførelsen denne kvelden, solistene – den nærmest esoterisk dystre sopranen Mirjam Mesak og malmbassen Mika Kares trakk tonene ut av den store stillheten, og sendte dem tilbake. Godt og lydhørt fulgt av til dels isnende orkesterspill av Klaus Mäkelä. Nærmere Sjostakovitsj grunntilstand på dette tidspunktet var det nærmere å komme.
Sider av samme sak
Det fortsatte med Tsjajkovskij, ingen muntergjøk det heller da han skrev deler av sin siste symfoni, Pathetique, som den senere er blitt kalt. Det er enklere å lese lengre passasjer av livsglede og livskraft her, men dødsangsten ligger tungt over både både åpning og avslutning. Det er noe dostojevskijsk over det, skjønnheten og fortvilelsen er sider av samme sak. Slik filharmonikerne og Klaus Mäkelä gjorde det. Og når den var godt i gang, gikk det av en telefon. Mäkelä stanset og begynte på nytt igjen.
De trakk tonene ut av den store stillheten
— Olav Egil Aune, kritiker
Positivt sett
Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg skal utsette meg for slik. Svaret er: Fordi jeg kanskje på ett eller annet nivå har godt av det. Positivt sett som en øvelse i empati.
