Anmeldelser

Gnistrende avskjed med Terje Tønnesen fra Det Norske Kammerorkester

For to fullsatte saler tok Det Norske Kammerorkester tirsdag farvel med sin leder, fiolinisten Terje Tønnesen etter 44 år. Det var ikke akkurat noen begravelse.

Det er ikke mange klassiske «orkesterledere» her til lands som kan nevnes av «folk flest», men det er to: Elise Båtnes (Oslo Filharmoniske orkester) – og Terje Tønnesen (Det Norske Kammerorkester og Oslo Filharmoniske Orkester). Terje Tønnesen har fremstått og fremstår som den klare luftens musiker, til tider nøktern men ildfull, med et snev av patos. Det siste ordet begynner å bli glemt, men de som hørte hans instrumentering av Schuberts strykekvartett Døden og piken tirsdag, fikk frisket opp ordet. Han lever med en slags indre klokke som viser at kultur og musikk er en måte å komme inn i fremtiden på, med sansene først.

Tønnesen lever med en slags indre klokke som viser at kultur og musikk er en måte å komme inn i fremtiden på, med sansene først.

—  Olav Egil Aune, kritiker

Priser og samspill

Først det «kjedelige»: Terje Tønnesen – lang og hengslete den gangen som nå – gjorde en sensasjonell debut da han var 17, «blendende og uten sidestykke», som en anmelder skrev. Det var i det hele tatt mye eufori rundt ham den gangen. Titter vi kortene, er det kanskje ingen – utenom Arve Tellefsen – som har inspirert unge musikere til tro på seg selv, som han. Selv la han grunn for karrieren i Sveits, kom hjem og ble etter hvert leder for Det Norske Kammerorkester, som han inspirerte fram til å være et eliteensemble – og konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester. En rekke priser det blitt, og samspill med et utall av verdens ledende instrumentalister – cellisten Mstislav Rostropovitsj, ikke minst, som gjorde Kammerorkesteret til sitt «husorkester», for en tid. En romslig håndfull Spellemannpriser er det også blitt.

Tønnesen

---

Konsert

Universitetets Aula

Avskjedskonsert for Terje Tønnesen.

Truls Mørk (cello), Det Norske Kammerorkester, leder: Terje Tønnesen.

---

Ro og røre

Avskjedskonserten – som naturligvis ikke er mer avskjed enn at han dukker opp igjen etter hvert – speilet på mange vis hans vide personlighet. Først et sett av Vivaldis Årstidene til stormende jubel – dekonstruert denne gangen til samvær med pauker, vindmaskin og alskens fuglelyder og lyder i det hele tatt – i fare for å banalisere Vivaldis subtile «naturmalerier» og klemme det hele flatt. Jeg vet ikke, men det portretterer i alle fall Terje Tønnesens lekenhet. Så samtiden – Rolf Wallins «lengsel etter ro», hans cellokonsert Ground, bygd etter barokt mønster, en basso ostinato som går og går, på sitt vis et bilde på livets uutslokkelige syklus på jorden. Og til slutt romantikeren Tønnesen – hans eget sikre arrangement av Schuberts strykekvartett Døden og piken.

Tønnesen

Skaper verdighet

Tenk på begrepet kultur. En gang i opplysningstiden var det et nødvendig ord, det var en sammenfatning av datidens nye modeller om menneskelig verdighet. I mellomtiden har ordet syknet hen og blitt mer og mer tomt for innhold. Underveis har vi gjort det til en språklig losseplass for alt fra kjøttkaker og slips til sykkelløp og vin. I lutter demokratisk iver har vi blokket det ut til det ikke er noe igjen av dannelsesaspektet. Og her kommer poenget: Terje Tønnesen og Det Norske Kammerorkester har gjennom år og utallige konserter vernet om at musikk og kultur ikke er noe hvasomhelst, men noe som skaper verdighet. Bare det. Takk.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser