Anmeldelser

Anmeldelse: Sterkt drama om demens med Colin Firth

STERK FRAMSTILLING: I «The Father» ga skuespillerne Anthony Hopkins og Olivia Colman en sterk framstilling av en dement far og hans datter. Nå borer Colin Firth og Stanley Tucci i samme tema.

Demens som et tilbakevendende tema i spillefilm sier mye om hvordan sykdommen brer om seg i vår tid. Stadig nye familier må forholde seg til at et elsket menneske forvandles fordi hjernen brytes ned på brutalt vis.

I Supernova handler det om pianisten Sam og forfatteren Tusker som har levd sammen i tjue år. Etter at Tusker fikk diagnosen demens for to år siden, merker Sam at partneren stadig oftere glemmer og blir forvirret – det finnes ingen måte å stanse sykdommens løp mot et liv der hukommelsen ødelegges.

Vemodig

Nå forsøker de å skape en hyggelig ferie ved å dra i bobil til Sams barndomstrakter. Været er vakkert og landskapet i Lake District i England praktfullt. Kameraføringen og klippene er utsøkte, den høstlige naturen får akkompagnere smerten de to mennene kjemper med.

Tusker (Stanley Tucci) har skrevet tale til gamle venner, men greier ikke å holde den på grunn av begynnende demens.

Den britiske manusforfatter og regissør Harry Macqueen har kalt filmen Supernova fordi paret elsker å sitte om kveldene og lete etter stjerner i teleskopet. I en samtale mellom Tusker og en niese tematiseres tanker om at ethvert menneske stammer fra stjernestøv.

---

Drama

Supernova

Regi/manus: Harry MacQueen

Med: Colin Firth, Stanley Tucci, Sarah Woodward

USA 2020, 1 time 35 minutter

Tillatt for alle

«Lavmælt, velspilt og sårt»

---

Å forholde seg til at demens er uhelbredelig kan i korte øyeblikk lindres med galgenhumor – Tusker prøver i små kommentarer å fleipe med den brutale sannheten. Men grunntonen i Supernova er og blir vemodig. Framtiden er så skremmende, derfor vil de minnes fortiden – de oppsøker innsjøen der de møttes første gang, de besøker Sams familie og blir omfavnet av slekt og venner. Det er varmt og rørende skildret.

Å forholde seg til at demens er uhelbredelig kan i korte øyeblikk lindres med galgenhumor.

Skuespillerne Colin Firth og Stanley Tucci er dyktige til å levendegjøre partnernes omsorg for hverandre i et samliv som balanserer ustøtt på grunn av diagnosens uavvendelighet. Særlig Firth har en enestående mimikk – akkurat som Olivia Colman i The Father – med ørsmå rykninger i ansiktet avslører han hvilket enormt sorgarbeid han står midt oppe i.

Truende plan

Å plassere Sam og Tusker i en bobil er et smart grep av regissøren. Å sitte tett ved siden av hverandre dag ut og dag inn gir mennene få rømningsveier vekk fra det vonde som skjer med dem. Stadig oppdager Sam nye detaljer ved samboeren som røper at han blir dårligere. I bilens begrensede fysiske rom finner Sam spor som avslører hva Tusker strever med – hvor langt har han egentlig kommet med sitt neste bokmanus som han påstår snart er ferdig? Å oppdage hvordan forfatterens håndskrift brytes ned til uleselig kludder er et hjerteskjærende syn.

Tusker (Stanley Tucci) har skrevet tale til gamle venner, men greier ikke å holde den på grunn av begynnende demens

Dermed innser Sam også hvilken plan Tusker har lagt for å finne en vei ut av tragedien: Partneren vil avslutte livet fordi han ikke orker å miste seg selv og den personlighet han hadde.

Selvvalgt død?

Jeg røper ikke hvor filmen ender, det får holde å si at Sam og Tusker har sitt livs vanskeligste samtale når de diskuterer om det er bedre at Tusker tar livet sitt enn å bli Sam til byrde.

Men generelt mener jeg at det er en trist fallitterklæring for et velferdssamfunn dersom mennesker som rammes av demens, tvinges til å se på selvmord som eneste utvei.

Sam og Tusker har sitt livs vanskeligste samtale når de diskuterer om det er bedre at Tusker tar livet sitt enn å bli Sam til byrde.

Den gamle faren (Hopkins) i The Father endte på et sykehjem og møtte en omsorgsfull pleier. Utfordringen for alle helseansvarlige og -politikere må være å utdanne nok spesialsykepleiere til at demenssyke og deres pårørende tør å velge profesjonell pleie som en god endestasjon før livets slutt.

Dessverre kan det virke som Supernova ikke er unnfanget i et slikt samfunn.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser