Anmeldt: Per Heimly hedrer Ari Behn på en oppriktig måte

Blodsbror er blitt en minnebok om Aris liv med Per, en bok rammet inn av sorg, som likevel er lys, til tider komisk, men langt fra noen utførlig biografi.

Avsløringene står i kø. Den ene er pinligere enn den andre. Likevel er det verdt å merke seg alt Per Heimly ikke sier noe om i fortellingen om bestekompisen, svirebroren og kunstnerkompanjongen Ari Behn. Han holder seg til det de to hadde sammen. Heimly åpner med å fortelle hvor vondt Ari Behn hadde det den siste tiden, og at Behn tagg Heimly om å skrive en bok – deres historie. Med Blodsbror svarer fotografen på Behns aller siste ønske om at bestevennen skal skrive en fortelling om hans liv.

---

Bok: Dokumentar/Foto

Blodsbror

Per Heimly

Papermoon Publishing 2021, 450 sider

---

Unngår heroisering

Tidligere har forfatteren Vidar Kvalshaug utgitt Ari – bohemen og bøkene, en bok om Ari Behns liv og hans forfatterskap. Kvalshaug rammer inn hans modning til forfatter, unge voksenliv og hans bortgang og fortolker forfatterskapet i lys myteomspunne amerikanske mannlige forfattere, særlig beatgenerasjonen. Kontekstualiseringen løfter Ari Behns forfatterskap på en måte som det kanskje ikke fullt ut fortjener.

[ Jan Kjærstad om Jobs bok: – Det er noe der som forteller om hvilken motstandskraft som bor i et menneske ]

Derfor er det befriende at Per Heimly ikke er opptatt av å fortolke og heroisere kunstneren Behn, selv om de hadde kunstutstillinger sammen. Kanskje tar han innover seg at kitsch ikke blir kunst selv om kunstneren har gått bort på tragisk vis.

Heimly får frem at Ari Behn var et varmt menneske med et åpent syn på andre. Fordømmelse lå ikke til han.

—  Astrid Fosvold, kritiker

Til gjengjeld får vi se mange av Per Heimly sine bilder. Skjønt få bilder av Ari fra 90-tallet, får vi rikelig med portrettfoto av dem begge, og bilder og tekst går fint i tospann. Kanskje vil kunstfotografen Heimly også skrive seg inn i varmen med boka. Men hvem i all verden er Jo Johnsen? Enda han er medforfatter, ser jeg ikke spor av han i teksten.

Den nye vinen

Derimot hører vi om Den nye vinen, som både Per og Ari var en del av. Kunstgruppa ble etablert på begynnelsen av 90-tallet, og så seg selv i forlengelse både av de engelske romantikerne, Kristiania-bohemen og beatgenerasjon. De ville leve bohemsk, utfordre grenser for livsførsel, og skape kunst som sprenger rammene for hva som blir oppfattet som kunst. Men mangelen på et egentlig kunstnerisk program utover dette blir slående. Heimly Intervjuer forfatteren Bertrand Besigye, som var en del av gruppa. Sammen har de utforsket eksistensfilosofiske innsikter som virker som rene floskler. Dette ungdommelige røret ville neppe vært tillagt vekt, om det ikke var for Ari Behns tragiske død. Det setter smått og stort i et nytt lys og kaster om på fortolkningen av et liv. Det preger fortellingen.

---

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

---

For Heimly fremsto mye av kunsten han opponerte mot som «mumlekunst»: «Jeg skapte kunst av skitten hud og nakne kropper (…) for mange var jeg bare en vulgær fotograf og som følge av det ble jeg utstøtt av det kunstneriske felleskapet i Norge». Noen av bildene som er gjengitt i boka, bekrefter utsagnet til fulle. Med Blodsbror tar Heimly et selvoppgjør: «jeg følte noen ganger at jeg var fyrbøteren på toget til helvete. Jeg vil dra det så langt som å si jeg kanskje hadde litt skyld i at ekteskapet hans tok slutt». Selv om han moderer utsagnet senere, er dette kraftig kost.

Lys og mørke

Allerede fra innbretten på boka jobber Per Heimly med å bygge opp et etos som viser hvor nær de stod hverandre. Et av grepene er å etablere et bilde av seg selv som en sort skikkelse mot Aris lyse fremtoning, og hele veien utnytter forfatteren denne motsetningen: «Der jeg var en person som effektivt brant alle broer rundt meg, bygget Ari nye. Så mens jeg gikk nådeløst til angrep på infrastrukturen rundt meg, bygget Ari effektivt opp et nettverk av allierte rundt seg.»

Her ser vi to venner med ulike personligheter, som likevel utfyller hverandre. Slikt stoff er sterke relasjoner gjort av. Å beskrive forskjellene mellom de to vennen som ulike personligheter med god kjemi, bidrar til å skape en forestilling om et tett vennskap i leseren. Per betror oss hvordan Ari reddet han første gang, men andre tider må Per hjelpe Ari, og av og til krangler de så busta fyker.

Pinlig ærlig

Blodsbror er like mye en bok om Per Heimly som selvironisk serverer sin versjon av historien som figurerte på pressens forsider da Ari Behn giftet seg med prinsesse Märtha Louise i 2002. Da solgte fotografen bilder av Ari, og Märtha parerte med å snakke om svikefulle venner. Heimly får oss til å le av sine mageplask av tåpelige formuleringer: «Märtha sitter med ræva i statskassa» og kommenterer: «Jeg sverger – hvis jeg hadde fått en krone for hver gang jeg har driti på draget, hadde jeg aldri behøvd å selge et eneste bilde.» Det skulle gå sju år før de så hverandre igjen. Etter alle disse årene, blir de svikefulle hendelsene til morsomme fortellinger fra Judas’ munn.

Fotografen skaper en selvfortelling som framstår som pinlig ærlig, om en kranglevoren og liten kar proppet med mindreverdighetskomplekser og trang til selvhevdelse. Utleverende skildrer Heimly at han ødelegger for seg selv ved å stadig hisse seg opp og skjelle ut de han skal samarbeide med.

Reisene til blodsbrødrene som ble til to TV-serier, Ari og Per og Ari og Per løser verdensproblemer er underholdene og bilderikt gjengitt. Turene handler like mye om Gutta på snurr, en arbeidstittel de hadde til en tenkt senere serie, for surrball er det nok av. Nesten selvpiskende skildrer Per Heimly sin egen innflytelse på kaoset som oppstår. Oftest er det han som drar i gang, men Aris eskapader skaper også bruduljer. Til tider er disse skildringene hylende morsomme, selv om humoren ofte er forårsaket av ren situasjonskomikk og grenseoverskridelser. Sammen med teksten gir bildene et usminket portrett av bestekameraten som ikke tar hensyn til rojalt finføleri.

Siden store deler av innholdet i skildringene av reisene deres koker bort i historier om fyll og fanteri, blir en tur til Finnmark et fint sted å oppholde seg i boka. Her kommer fotografens veldig flotte portretter av eldre samer i kofte til sin rett.

Det ligger i kortene at vi får vite en hel del om Ari Behn som vi kanskje ikke har behov for å kjenne til. Likevel er det ingenting Per Heimly sier som føles ærekrenkende for Ari Behn eller hans nærmeste familie. Men vi får servert slike detaljer som bare nære venner vet om hverandre. De styrker også Per Heimlys fortelling om et langt og inderlig nært vennskap.

[ Ari Behns redaktør: Håpefullt planla vi fremtiden ]

Uaktet klarer Per Heimly å få frem at Ari Behn var varmt menneske, en som hadde et åpent syn på sine medmennesker og som fikk andre til å føle seg vel. Fordømmelse lå ikke til ham.

Intensjonen bak boka og boka i seg selv fremstår som et oppriktig forsøk på å hedre Ari Behn.