Å påstå at Casper André Lugg har tatt tar forfatterskapet inn i nytt territorium vil være en smule upresist. Motivkretsen i diktene har vært, om ikke helt den samme, så iallfall nokså rendyrket, siden debuten Lite rekviem fra 2011. Jeg husker, da jeg leste Luggs andre bok, at jeg tenkte: Her møtes en beskjeden Stein Mehren en kulørt Tor Ulven i et landskap der Astrid Hjertenæs Andersen tegner narrativet. Men Luggs omfang og inspirasjon lar seg naturligvis ikke redusere til bare dette. Noe utviklingen i forfatterskapet har bevist.
---
Bok: Poesi
Casper André Lugg
Sted for løpende hjerte
Tiden 2021
---
Et rotsystem
Der forfatterskapet begynte i renskårne og omstendelige metaforer og bilder fra skog og natur, har diktene, særlig siden Tilgi det virkeliges blomstring fra 2018 beveget seg mot det mildt subrasjonelle, innenfor de samme motivene. Mellom Luggs debut og til hans forrige bok mariabiotopene har Lugg tatt oss fra rådyret med geviret viklet inn i gjerdet i skumringen, til en naturbiotopisk 2001 en romodyssé. Slik leser jeg hans forrige utgivelse; et vegetativ rotsystem av flimrende versebruddkunst. Her er de klassiske billedsammenstillingene sløyfet og forfatteren gjør mer intuitive og abrupte koblinger.
[ Louise Glücks dikt tar blomstens verdensanskuelse ]
Takket være et gehør og en finstemt språkrytme av de sjeldne, holder Luggs dikt inn mot disse mer komplekse sammenføyningene.
Sterkt visuelt
Årets diktsamling Sted for løpende hjerte er ikke like ekstrem som hans forrige utgivelse. I årets bok kombineres element av sentrallyrikk med mer språkeksperimenterende dikt. Dynamikken som oppstår mellom de forskjellige kapitlene gjør boka til en estetisk nytelse å lese.
På sitt beste leser man ikke bare diktene, man puster i dem.
— Endre Ruset
Som den sentrallyriske entusiast jeg er, vil jeg slå et slag for samlingens tredje kapittel. «ANDREJ RUBLJOV/MASKERADE. Diktene i denne avdelingen står som poetiske ekfraser over filmen om ikonmaleren Rubljov (religiøse avbildninger er viktige identitetsmarkører i Luggs poetikk). Her kan man lese i åpningslinjen til et av et diktene: «en kjortel trekker elveløpet etter seg». En enkeltsetning som dette står som et godt eksempel på de virkelig betydelige visuelle egenskapene Casper André Lugg har som poet. Språket hans er mykt, men bildene er skarpe.
Bringe videre
Kan man innvende at Luggs litt høylitterære stil gjør diktene til dels en smule påtatte? Jeg mener nei. Den grundige og helhetlige komposisjonen i Sted for løpende hjerte gir en musikalsk letthet som følger de mer klassiske bildene. Tone og tematikk, eller prosodi som det heter på fint, tilhører denne poeten mer og mer, bok for bok.
[ Thorvald Steens poetiske krigar-comeback når ikkje heilt opp ]
Det er vanskelig å tråkke veien videre i et poetisk forfatterskap. Man står alltid i fare for en slags estetisk gjentakelse, statisk stillstand, men Lugg makter så langt å bringe dikterskapet videre. Skal jeg sitere et dikt i helhet fra samlingen blir det dette:
maler han et dyr
maler han det slik han maler hender og føtter
større enn de virkelig er
men dommedag kan han ikke male
maler han en gud
følger han foldene i tøyet
juvelene langs kappebåndet
hver strøk en mulig himmelretning
Puste i diktene
I Sted for løpende hjerte forener forfatteren sine forskjellige krefter og gir oss dikt i et vellykket poetisk partitur. På sitt beste leser man ikke bare diktene, man puster i dem, og de sirkulerer i leseren etter at boken er lukket. Det krever mye å skrive frem en tone der det komplekse og det innlysende går opp i en helhet. Med sine siste tre utgivelser har Lugg lykkes med det.
