Hilde Kvalvaag skriver modig om en sorg så enorm at tiden opphører

Av alle lammende fryktforestillinger er det å oppleve at en sønn eller datter dør, den mest nattsvarte. At unge mennesker på terskelen til å folde seg ut i sin fulle bredde velger å avslutte livet, er et opprør mot eksistensen.

Naja Marie Aidts Har døden taget noget i fra deg, så giv det tilbake, Carls bog (2017), om sønnens død, har blitt et verk det er vanskelig å gå utenom i sorglitteraturen. Her snakker Aidt om at vi mangler ritualer som sørgebind eller det å kle seg i sort. I et samfunn dominert mer av individualisme enn fellesskap, må hver og en finne sine egne måter å sørge på etter at den døde er gravlagt og begravelsesritualet er over.

Tvinger seg frem

Nettopp mangel på noe som kunne gi den splintrede tilværelsen form slo meg i møte med Hilde Kvalvaags roman Djupshavsslettene, som er en lang henvendelse til sønnen som begikk selvmord i 2017. Til forskjell fra Ellen Kristviks sakprosabok Notat ved avgrunnen (2020), om datterens selvmord, er denne romanen blitt en tekst som liksom krenger seg utover boksidene. Den fremstår også som sorgbearbeiding for jeg-fortelleren. Moren skildrer hvordan hun går i oppløsning i møte med katastrofen og at tilværelsen faller fra hverandre i tiden etterpå. Ingen av hennes nærmeste ønsker at hun skal skrive om dette. Likevel tvinger teksten seg frem, for at fortelleren skal overleve, får vi inntrykk av.

[ Naja Marie Aidt lykkes i å skape et språk for sorgen ]

---

Bok: Roman

Hilde Kvalvaag

Djuphavsslettene

Vigmostad Bjørke 2021

---

Djuphavsslettene reflekterer sentrum av sorginfernoet slik at all normalitet fordufter.

—  Astrid Fosvold

Romanen fremstår litt usensurert og upolert. Naja Marie Aidt skriver at «det jeg læser som handler rå sorg og klage er kaotisk, ikke-kunstfærdigt […] det er ikke muligt at skrive kunstfærdigt om rå sorg». Djuphavsslettene reflekterer sentrum av sorginfernoet slik at all normalitet fordufter. Herfra forsøker jeg-fortelleren å forstå og ta inn over seg at sønnen er død, samtidig som hun befinner seg i midt i det krateret hendelsen har skapt i henne selv. Det preger romanen.

Tøylesløs sorg

I likhet med Aidt skildrer Kvalvaag sønnens død som et konstant nærvær i tankene. Hun slipper ikke unna. Bildene av den døde sønnen trer frem i det hun slår øynene opp. Sønnens død er på linsen mens hun tar bilder av familien på stranda.

Tidlig i boka erklærer fortelleren at «eg vil at det er du som skal lyse frå desse boksidene, at det er du som skrik ut di fortviling.» Etter endt lesing er det heller morens desperate fortvilelse som har ropt til oss fra boksidene: «Fråværet ditt smertar meg ytst i huda, inst i knoklane». Febrilsk spør hun seg om skyld. Nesten litt manisk gjentar hun at sønnen har hatt det vanskelig, og psykologer gir henne rett i at hun har gjort hva kun kunne. Likevel skaper følelsen av skyld desperat jakt på forklaringer om og om igjen. Det er noe tøylesløst her, som trenger å stagges.

Det er noe tøylesløst her, som trenger å stagges.

—  Astrid Fosvold

Sorg og tid

Det grenseløse får form og retning fordi handlingen er delt i fire. Det ligner den faseinndelingen jeg-fortelleren blir kjent med i kunstterapien; sjokk, reaksjon, bearbeiding og nyorientering. At hendelsen blir gjengitt i et forløp ligner Kristvik nevnte Notat ved avgrunnen. I Aidts bok kan vi lese at ethvert forløp i tid er nesten umulig å forestille seg fordi tiden opphører med sønnens død.

Jeg-fortelleren i Djuphavsslettene opplever også at tiden stanser og at hun blir revet ut av sin egen sammenheng. Kristvik sier det slik i Notat ved avgrunnen: Eg er i eksil/Forvist frå der eg var/og det eg var/Det eg kom ifrå/er ikkje meir/

Uten fortettede uttrykksformer spør Kvalvaag «Kven er eg utan deg?» og erfarer også at hun har blitt en annen.

[ Judith Hermanns «Der hjemme» er blant årets beste leseropplevelser ]

Rått og modig

Der Kristvik har en tilknappet form, levendegjør denne moren hvordan hun bryter sammen. Hun er sperret inne i sine egne kvelende følelser, ute av stand til å ense tenåringsdatteren og klamrer seg til sin yngste sønnen som tørst. Det er modig å fremstille sorgen så rå og ubearbeidet.

Det er modig å fremstille sorgen så rå og ubearbeidet.

—  Astrid Fosvold

Likevel oppleves romanen sterkere i de partiene der det fastlåste løser seg opp og jeg-fortelleren skildrer sønnens liv. At han har hatt vansker og strevd med sterke svingninger mellom mørke og lysere perioder blir utdypet i romanen, som det blir i Kristviks bok om datteren.

[ Ole Robert Sunde anbefaler sorg­litteratur ]

Bære den døde i seg

Når pandemien treffer landet vårt våren 2020, tvinges jeg-fortelleren til ro, og en annen nærhet til den døde sønnen oppstår: «Eg vil vere her i skogen med deg. Eg snakkar til deg ut gjennom vindauget om kvelden.» Hun sår og planter, pusler i et drivhus. Overalt skapes nytt liv. I likhet med Kristvik skildrer Kvalvaag at hun er i stand til å bære den døde i seg og føle sjelelig kontakt ved slutten av forløpet. Aidts diktverk slutter derimot med Carls død, som sender leseren tilbake til begynnelsen av verket. Aidts bok vil vise umuligheten i å skrive etter sønnens død. Kvalvaag beskriver derimot skrivingen som overlevelseskraft for henne selv.

Kanskje kan en se Djuphavslettene, og flere av de andre sorgutgivelsene som har kommet de senere årene, som en form for mulig felleskap for sørgende. Det er som om Kvalvaag raust åpner et rom og gjør en nattsvart tilstand synlig for leseren, noe som kanskje også kan bidra til å bearbeide sorgen for andre.