En terrorhandling kan være kort i sin utførelse, men likevel lang i sin virkning. Lyden av skudd og skrik, synet av død og lemlestelse, setter spor som fort vil vare livet ut. Ofrene fra 22. juli-massakren deler i så måte skjebne med mange krigsveteraner og Holocaust-overlevende. Ikke til å undres over at ofre og pårørende, selv ti år etter ugjerningen på Utøya og i Regjeringskvartalet, fortsatt kjenner ettervirkningene i kropp og sinn.
Stian Bromarks bok, med den talende tittelen Ingen fred å finne, lar ofrene selv fortelle om de smertefulle årene som har gått siden den gang. Boken sprenger likevel et rent individuelt perspektiv, den åpner også for politiske og eksistensielle dimensjoner knyttet til de traumatiske hendelsene. Slik får boken betydning langt utover de som sokner til Arbeiderpartiet og AUF, den angår dypest sett oss alle.
---
Bok: Sakprosa
Stian Bromark
Ingen fred å finne
Res Publica 2021
---
Ensom smerte
Krenkelsene som terroristen utsatte ofrene for, rammer de mest sårbare delene av menneskelivet. Dette er erfaringer det er vanskeligst å dele med andre, særlig med de av oss som aldri har opplevd noe lignende. Bromarks bok synliggjør ensomheten mange av ofrene sliter med på dette området, både i egen hverdag, men også i det politiske livet.
Bromarks bok synliggjør ensomheten mange av ofrene sliter med.
— Paul Otto Brunstad
Det gjør inntrykk når Ina Libak, tidligere AUF-leder og overlevende fra Utøya, forteller om en utbredt berøringsangst i moderpartiet, en unnvikende holdning fra høyresiden og en økende netthets i etterkant av 22. juli. Beskyldninger om at de trekker «Utøya-kortet» for å oppnå urettmessige fordeler, har bidratt til at hun og mange AUF-ere har valgt taushet som en form for overlevelsesstrategi. «Vi turte ikke si at det egentlig var mer brutalt, det som skjedde, at det var verre, farligere. Vi ville at noen skulle si det for oss, men nesten ingen gjorde det». Slik sammenfatter Libak noe av den smerten mange av ofrene har gått med i ettertid.
[ «En politisk viktig bok om dilemmaene i håndteringen av Utøya etter terroren» ]
Kamp mot glemselen
Nå, ti år etter er det likevel stadig flere som våger å stå frem med sin egen historie. Til Bromark forteller de åpent om opplevelsen av svik, skyld, skam, ensomhet og sorg, men også om en halsstarrig tro på det politiske prosjektet som fortsatt engasjerer mange av dem. Tittelen på antologien som AUF gir ut i forbindelse med tiårsmarkeringen heter symptomatisk nok Aldri tie, aldri glemme.
Kampen for å «aldri glemme», der også minnesmerket ved Utøya har vært en viktig kampsak for de overlevende, speiler noe av den samme tematikken som den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera har vært opptatt av i sitt litterære prosjekt: Menneskets kamp mot maktene er menneskets kamp mot glemselen. Glemselen gjør nasjoner og fellesskap til lette bytter for destruktive ideologiske interesser, så vel som ødeleggende konspirasjonsteorier. Glemselen nuller ut motstandskraften i selv de sterkeste demokratiske verdier. Motstand og kritikk betinger et hukommelsesfellesskap der fortellinger, minnesteder og ritualer gjør historien nærværende. I et samfunn preget av kulturell demens, der færre og færre husker fortiden, kan det lyves om alt i nåtiden. Folk vil dermed handle ut fra løgner de tror er sannhet.
[ «22. juli er fortsatt et uforløst tema i norsk offentlighet» ]
Tankevekkende nok kan det greske ordet for sannhet oversettes med ikke-glemsel. Sannhet handler om å kunne huske det som ble sagt eller skjedde. Derfor er hele rettssystemet avhengig av at det snakkes sant. Det gamle testamentets ord om at «miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre», gir i denne sammenheng god mening. Løgnen skiller seg fra sannheten fordi den fremmer glemsel, strid og urettferdighet. Løgn løsner de mentale fortøyningene til den faktiske virkeligheten, for på den måten skape en falsk og illusorisk verden.
Verdimessig flokkimmunitet
Det er kampen mot glemselen jeg oppfatter som også noe av kjernen i Bromarks prosjekt. Skal vi i årene som kommer stå oss mot krefter som truer demokratiet og våre fellesverdier, må vi snakke sant om fortiden. Ikke bare om rosetoget, solidaritet og samhold, men også den delen av fortiden som handler om politisk motivert terror og ondskap. Først i en sannferdig og åpen offentlig dialog, er det mulig å nærme seg en slags verdimessig flokkimmunitet, som gjør at vi som folk og nasjon kan stå oss i møte med terroristen Breivik og likesinnedes forkvaklede ideologiske tanker og ideer.
Først i en sannferdig og åpen offentlig dialog, er det mulig å nærme seg en slags verdimessig flokkimmunitet.
— Paul Otto Brunstad
Bromarks bok lar tidsvitnene komme til orde, men stopper ikke der. Gjennom hele boken etterlyses det et oppgjør med de politiske understrømmene som lå til grunn for Breiviks terrorhandling. Et oppgjør verken Ap eller det øvrige politiske miljøet egentlig har tatt på fullt alvor.
Farlig tankegods sprer seg
Breivik sies å være en ensom ulv, men selv ensomme ulver har vokst opp i en flokk. Et av de mer urovekkende aspektene som kommer fram i samtaler med ofrene, er hvordan Breiviks tankegods har fått fotfeste i det norske samfunnet, i flokken. Meninger som før fantes i samfunnets randsone, har bredt seg til den offentlige samtalen, ja, like inn i det politiske språket. Flere av ofrene trekker frem Sylvi Listhaugs (Frp) famøse og omstridte Facebook-innlegget, der hun hevder Ap setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet, som et eksempel på dette.
[ «Vi må oppgi illusjonen om at nasjonen står samlet mot hatet mot Arbeiderpartiet» ]
Språk skaper virkelighet. Følger vi bestialitetens historie, ser vi språkets omskapende kraft. Måten motstandere omtales på, senker terskelen for overgrep. Der fienden dehumaniseres og omtales som skadedyr, er veien kort når det gjelder å legitimere vold for å fjerne skadedyrene. Pandemien er i så måte en påminner om smittebegrepets tvetydighet. Når jøder, innvandrere eller AUF-ere i det offentlige rommet blir betegnet som smittebærere, så er det ikke bare den ensomme ulven som har et problem, da er det selve flokken som er i ferd med å bli farlig.
Inn i skoleverket
Å forme en nasjons tenkning i møte med farlige politiske understrømmer, må være en prioritert oppgave. Derfor fremhever Bromark at 22. juli-tematikken i større grad må bli en del av skolens pensum. Skolen spiller i dette perspektivet en nøkkelrolle. Ikke primært som et sted der markedets behov skal løses og læres, men der de kristen-humanistiske verdiene skal minnes, formes og næres. Det gjør historiekunnskap, kunst og litteratur, teologi, filosofi og religionshistorie til skolens kjernefag. Å nivellere betydning av dette, vil være å svikte kommende generasjoner. Og ikke minst, et svik mot ofrene for ugjerningene i Regjeringskvartalet og på Utøya.
Språk skaper virkelighet. Følger vi bestialitetens historie, ser vi språkets omskapende kraft.
— Paul Otto Brunstad
Hva hjelper det å ha gode regneferdigheter om man ikke har lært seg å regne med ondskapens potensiale i samfunnet? Hva hjelper det å kunne all verdens språk, om man ikke har lært seg å sette ord på menneskets dypere sorg og smerte, ei heller om håpets betydning i tiden og i evigheten?
Bromark har med sin bok lyktes å gi en viktig stemme til ofrene etter 22. juli-terroren, og med det også lagt et grunnlag for et ennå uferdig oppgjør med det politiske tankegodset som lå under den verste terrorhandlingen som vårt land har opplevd i fredstid.
