Denne Ravel-platen er et funn

Det er sommer og på tide å lete frem fransk musikk fra 1920-tallet. Det finnes ingen musikk som er mer sommerlig enn den. De to som overskygger alle andre fra denne epoken, heter Claude Debussy og Maurice Ravel. Nå er det kommet en veldig interessant plate med sistnevntes pianomusikk. Hvis du tilhører dem som synes at den klassiske musikkulturen lider under mangel på fantasikraft og at musikerne spiller for likt, en som lengter etter å høre noe som virkelig skiller seg ut, skal du vite at jeg er med deg, og at denne platen er et funn. For alle andre er den uansett verdt å ta med seg inn i ferien.

[ Hvor ligger egentlig Schuberts ånd, og hvordan kan den forsvinne bare en panfløyte tar over melodien? ]

---

Album: Klassisk

Maurice Ravel

Pianomusikk

Jean-Philippe Sylvestre, Erard-flygel (1854)

Atma Classique 2021

---

Marionette-aktig musikk

Av disse to komponistene blir Debussy regnet som den beste, og med rette synes jeg. Det er jo veldig vanskelig å sette ord på kvalitet. Det er vanskelig å sette ord på alt som virkelig betyr noe her i livet. Debussys musikk gir en følelse av kunstnerisk selvstendighet. Men Ravel har noe helt eget som Debussy mangler. For det første er han en som kan lage sterke melodier. For det andre investerer han sin egen personlighet i musikken, også sin egen usikkerhet. Musikken hans har noe marionette-aktig og ukomfortabelt over seg. Det er en raffinert, velklingende men utrygg verden. Debussy har ingenting av dette. Han er som en katt.

Det er enormt vanskelig å spille Ravel godt. Mange har tabbet seg ut på ham.

—  Tore Hegdahl

Det er enormt vanskelig å spille Ravel godt. Mange har tabbet seg ut på ham. Musikken må være liksom sval, og den må ha en underliggende nervøsitet og sårhet. En utfordring er det moderne Steinway-flygelet som det sverges til overalt. Lyden av et slikt instrument er som å sitte i en fet, dyr bil full av muskler og komfort. Det sier seg nesten selv at det er uforenlig med Ravels følelsesverden.

Dette har den kanadiske pianisten Jean-Philippe Sylvestre tatt konsekvensen av. Hans nye Ravel-plate er spilt inn på et fransk Erard-flygel fra 1854 med en vidunderlig lett og sprø lyd. 1854 er jo eldgammelt for et piano å være. De blir ikke bedre med alderen. Sannsynligvis kan vi regne med at dette instrumentet klang en del annerledes da det var nytt, eller på Ravels tid. Men hovedsaken er at det åpner nye dører. Musikken faller, om ikke nødvendigvis på plass, så på et sted hvor den ikke pleier å være.

Virtuosen spiller amatørmessig

Først og fremst er det mye mindre glatt. Lyden er gjennomsiktig og nesten litt vaklevoren, og samtidig har den en spesiell tilstedeværelse. Sammenlignet med et moderne flygel er det som om en hinne som vanligvis ligger over musikken, er borte. Jean-Philippe Sylvestre er en virtuos, men her spiller han med en slags amatørmessighet, i ordets beste betydning, enkelt og ledig. Alt sammen kler musikken enormt godt.

[ Jeg kan ikke huske å ha hørt Bachs flerstemthet så fint gjort noen gang ]

Det er interessant å sammenligne med de pianola-innspillingene hvor Ravel spiller selv. Han var ikke noen stor pianist, og det spørs om han holdt sine egne versjoner for å være forbilledlige. Uansett spiller han veldig enkelt. (Det skal sies at alle komponister spiller enkelt når de spiller sin egen musikk. Enten fordi de ikke er førsterangs utøvere, eller fordi de er sjenerte. Krystian Zimmerman forteller i et intervju om Witold Lutoslawski: Det var én ting han aldri kunne få seg til å si til orkesteret når han dirigerte sine egne verker, nemlig «Spill det enda vakrere, for det er et vidunderlig stykke».)

Den spisse klangen får frem lyden av kastanjetter og flamencogitarer på en helt annen måte enn et moderne flygel klarer.

—  Tore Hegdahl

Sylvestre har tatt opp i seg noe av enkeltheten i Ravels eget spill, selvom han spiller langt mer fargerikt, langt bedre. Enkelt i den betydningen at det ikke er så estetisk utstudert. Han har et visst improvisatorisk preg over spillet, tydeligst i de såkalte Miroirs som åpner platen, den musikken som har mest til felles med Debussy. Deilig avslappet, og helt ubetalelig på det skjøre, gamle instrumentet. I det hele tatt er Ravel mer varmt tilstede her, mer på humør enn han pleier å være. Alle de fem stykkene i samlingen Miroirs hører til perlene i musikken hans. Høydepunktet slik de blir fremført av Sylvestre, er kanskje den spanskinspirerte Alborada del gracioso, hvor han gjør maksimalt ut av mulighetene i det gamle flygelet. Den spisse klangen får frem lyden av kastanjetter og flamencogitarer på en helt annen måte enn et moderne flygel klarer.

Spilt med en skolegutts alvor

Platen inneholder ellers suiten Le tombeau de Couperin, den siste pianomusikken Ravel skrev, og et knippe småstykker. Ravel var jo ikke fremmed for å skrive småstykker. Du får for eksempel en sjeldent uhøytidelig versjon av Menuet sur le nom d’Haydn, et stykke bygget over bokstavene i navnet Haydn (syng en gang tonen Y!). Jean-Philippe Sylvestre skriver i CD-heftet at det var nettopp dette stykket og suiten Le tombeau de Couperin som gjorde at han ville bruke et instrument som lå tettere på cembaloet i klang. Begge verkene er jo inspirert av førromantisk musikk. Men i mine ører er det faktisk de impresjonistiske stykkene i Miroirs som tjener aller mest på å bli spilt på dette flygelet. Så deilig det er å slippe den estetiseringen de ofte blir utsatt for, eller hjelpe meg forsøkene på å gjøre dem virile. Her har musikken en fin spontanitet, nesten en troskyldighet. Som du vel kan tenke deg, inneholder platen også den berømte «Pavane for en død prinsesse», spilt med en skolegutts alvor.

[ Les alle Tore Hegdahls anmeldelser her ]

På Sylvestres plate er du altså nær Ravels verden på en veldig positiv måte. Det er ikke glatt, ikke komfortabelt, ikke muskuløst. Men det er heller ikke nevrotisk. Spillet har glede. Barndommens sårbarhet, som alltid er tilstede hos Ravel, klinger bare med som en forsiktig tone i bakgrunnen. Hvis du vil sammenligne med innspillinger på moderne flygel, kan jeg anbefale den veldig fine innspillingen av Miroirs med italienske Beatrice Rana. Hun har øre for klang. Uslåelig er også Ivo Pogorelichs hypernervøse innspilling av Gaspard de la nuit fra 1983, hvor musikken er som det tynneste glass. Sylvestres spill er veldig annerledes enn begge disse, befriende sunt og spontant. Og det har den sommerlige lettheten du ønsker deg.