Anmeldelser

Nobelprisvinner Tokarczuk makter å snu om på flisa og virkelig se verden

Gjennom drømmens omskiftelige perspektiv klarer Olga Tokarczuk å favne Schleisens historie, hvor landegrensene stadig har flytta seg.

En gang hørte jeg en forfatter påstå om en anerkjent og prisbelønt kollega – det er snakk om Rune Christiansen – at han mente det umulig kunne bli god litteratur av bøker som inneholdt drømmer. Det viste seg å ikke stemme, Christiansen har skrevet inn flere drømmer i bøkene sine oppigjennom. Men denne regelen førstnevnte forfatter la fram, riktignok med en viss humor, er allikevel interessant: For selv om vi drømmer hele tida, bryter drømmenes logikk og pussige innfall med realismekravet som står så sterkt i samtidslitteraturen.

---

Bok: Roman

Olga Tokarczuk

Daghus, natthus

Oversatt av Julia Wiedlocha

Gyldendal 2021

304 sider

Olga T

---

En forfatter som gjerne skriver inn en drøm eller ti, er polske Olga Tokarczuk. I 2018 vant hun både Man Booker-prisen og Nobelprisen i litteratur. Sistnevnte fikk hun «for en narrativ forestillingsevne som sammen med en leksikalsk lidenskap representerer kryssing av grenser som en form for tilværelse.» Både forestillingsevnen og grensekryssinga er sterkt til stede i romanen Daghus, natthus, som nå er ute på norsk. Og drømmen, dessuten.

I grenseland

Det er den navnløse jeg-fortelleren som drømmer. Hun er nyinnflytta til det lille stedet Nowa Ruda i Schleisen i Polen og drømmer i åpninga at hun er reint blikk, uten kropp, og at hun betrakter dalen hun nå bor i ovenfra. Blikket flytter seg rundt og hun opplever at det er som om verden «overgir seg når jeg iakttar den, nærmer og fjerner seg, lar meg se alt i ett, eller bare de minste detaljene.»

Tokarczuk fremmer et egenarta og veldig velkomment blikk på hva som er en sann del av historia og ikke.

—  Ulla Svalheim

Når jeg leser videre, tenker jeg at det er nettopp et slikt flyttbart perspektiv Tokarczuk anlegger i romanen. Heller enn én gjennomgående fortelling, som følger én sentral person, er perspektivet spredt. Slik klarer Tokarczuk å favne Schleisens omskiftelige historie, hvor landegrensene stadig har flytta seg. Etter andre verdenskrig gikk Schleisen fra å være tysk til å bli polsk. Denne grensetilværelsen preger stedet, som både bærer et tysk og et polsk navn, og folka som bor der, som på ulikt vis stadig bærer krigen med seg.

Fantasifull kollasj

Boka er bygd opp av korte tekster med et vidt spenn i stil og sjanger. Her finnes notiser om sopp, matoppskrifter, sørgelige livsskjebner, underlige livsskjebner, en lang, men oppstykka helgenfortelling, og altså drømmer. Fortelleren knytter det hele sammen via assosiasjoner – noe som i seg bærer en påstand om at alt det nevnte henger sammen, og at alle disse detaljene må med for å gi et sannferdig bilde.

I møte med ei bok som dette, er hva som kan kalles sant et interessant spørsmål. Ikke fordi det er interessant å vite hva som faktisk har rot i virkeligheta og ikke – å spørre om det kjennes for snevert. Nei, heller fordi Tokarczuk i boka fremmer et egenarta og veldig velkomment blikk på hva som er en sann del av historia og ikke. Her finnes absurditeter og nøkterne noteringer side om side; fiksjon og fakta; drøm og våken tilstand. Til sammen utgjør boka en mangefasettert kollasj hvor alt på sitt vis bidrar til det overordna prosjektet: Å fortelle et stykke polsk historie gjennom å konsentrere seg om Nowa Ruda; å danne et overordna bilde gjennom ei rekke små detaljer.

Tragisk ironi

En samtidig lun og tragisk ironi preger mye av boka. Som i fortellinga om det eldre ekteparet som er på biltur for å oppsøke traktene han er vokst opp i. Han ønsker å gjense barndomslandsbyen sin, som befinner seg helt på den tsjekkiske grensa. Men de har kommet for seint. Landsbyen har skrumpa inn, han kjenner den ikke igjen. Aleine stavrer mannen seg opp på en fjelltopp for igjen å kunne se utover sine gamle fjell og daler. Der oppe dør han, med det ene beinet i Tsjekkia og det andre i Polen.

Når jeg nå skriver om boka blir jeg mer og mer overbevist av hvor god den er.

—  Ulla Svalheim

Om kvelden kommer først et par tsjekkiske grensevakter forbi. De flytter han over på den polske sida for å bli kvitt problemet. Så kommer polske grensevakter og løfter han over på tsjekkisk side. «Nettopp slik husket Peter Dieter sin død, før sjelen hans forsvant for alltid – som en mekanisk bevegelse fra den ene siden til den andre, å balansere på en kant, å stå på en bro.» Landskapets skjebne har også blitt mannens skjebne.

Stort overskudd

Mens jeg leser, må jeg innrømme at jeg her og der blir litt mett av alle pussighetene fortellerens forestillingsevne fører med seg. Heller enn å skjerpe sansene gjennom fremmedgjøringa si, opplever jeg noen ganger at den underlige og spredte historiefortellinga flater ut oppmerksomheta mi. Når det er sagt: Når jeg nå skriver om boka, og gjenleser enkelte deler av den, blir jeg mer og mer overbevist av hvor god den er – og ikke minst: hvor kjærkomment blikket den gir på verden og historia, er. For Olga Tokarczuk er virkelig noe for seg selv. Den rike fortellemåten hennes makter å snu om på flisa, finne nye perspektiver, ja, virkelig se verden.

Den overskuddsprega boka er dessuten flott oversatt av Julia Wiedlocha. Som stofftilfanget og innfallsvinklene er mange, så også ordforrådet. Når jeg underveis i lesinga blir påmint norske ord og vendinger det er lenge siden jeg har møtt på, og ikke minst nyanser jeg har glemt at finnes på norsk, tenker jeg at oversetteren med sitt detaljfokus har gjort en veldig god jobb.

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser