Anmeldelser

Åpner «tapt» sak om hjemmefronten og holocaust

Espen Søbye sier han vil bidra til at Marte Michelets bok om hjemmefrontens ansvar for jødeutryddelsen ikke blir en tapt sak. Han bidrar i alle fall til å åpne opp igjen debatten.

Mens Marte Michelet fortsatt jobber med boken som skal forsvare henne mot historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen, dukker det plutselig opp et forsvar for Michelet fra filosofen og forfatteren Espen Søbye. Hvorfor kommer han henne til unnsetning – og har han noe nytt å bidra med?

Søbye innrømmer det med en gang: Han er ute etter oppreisning for sin egen del. Han har nemlig både rost Michelets bok Hva visste hjemmefronten, skrevet forord til pocketutgaven og sittet i juryen som ga henne en pris for boken. Dermed rammes han av den dommen som de tre historikerne feller over Michelet.

---

Espen Søbye

Bok: Sakprosa

Espen Søbye

Hva vet historikerne? Om Hjemmefronten og deportasjonen av jødene.

Press forlag 2021

---

Likevel er det mer enn sin egen prestisje Søbye er ute etter å redde. Han vil også redde Michelets bok fra å være en tapt sak. Han er forundret over hvor få som har støttet henne etter historikernes Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten. Det er egentlig umulig å lese hans bok uten å ha lest den. Og umulig å skrive om Søbyes bok uten å skrive om deres.

Å ta feil men likevel ha rett

Søbye innleder boken med å innrømme en feil han har gjort. Jeg skal gjøre det samme. Dagen før markeringen av Krystallnatten i 2018 skrev jeg en kommentar. Der tok jeg med et sitat fra Marte Michelets bok, som jeg akkurat hadde lest. Det gjaldt transportsjefen i Hjemmefronten som sa at «våre egne» ikke skulle betale for flukten til Sverige. Michelet tolket det som et utsagn om at jødene ikke var regnet som våre egne, og jeg brukte det for å begrunne at jødene ikke ble regnet med som en del av det norske folk.

Men da jeg leste de tre historikernes bok, oppdaget jeg transportsjefen med «våre egne» siktet til aktive motstandsfolk – i motsetning til sivilister. Kilden viste altså ikke det jeg påsto. Men det er fortsatt mulig at jødene ble sviktet fordi de ikke ble regnet med.

Jeg vil ikke si at Søbye gjendriver historikernes kritikk mot Michelet. Men han åpner opp for at saken ikke er avgjort og at debatten kan fortsette

—  Erling Rimehaug

Jeg nevner dette for å vise at jeg også har en fortid i denne saken – men også fordi jeg tror det illustrerer Søbyes poeng. Han kritiserer også Michelet: For å være for kategorisk, trekke kilder for langt og noen ganger tolke dem feil, og dessuten for å ha en fortellerstemme som ødelegger ved å overfortolke kilder. Men han mener det må gå an å gjøre feil og likevel ha rett – altså at hun likevel kan ha rett i hovedsaken.

En debatt om Michelet

Michelet fikk ros for å ha reist debatten, men bidro nok selv til å avspore den. Jeg husker at jeg tenkte flere ganger da jeg leste boken hennes: Dette kunne hun ha spart seg. Ikke minst gjaldt det hennes angrep på andre historikere for å ha misbrukt, hemmeligholdt og fjernet kilder. Dermed endte vi opp med en debatt for eller mot Michelet.

Espen Søbye

De tre historikerne bedyrer at de ikke ønsker å stanse en debatt om det norske samfunnets bidrag til jødeutryddelsen. De har da også tidligere bidratt til å belyse dette spørsmålet. Det de angriper, er mer spesifikke påstander i Michelets bok, som de mener er direkte feil eller ikke kan begrunnes. Det gjelder at hjemmefronten ble varslet om deportasjonen av de norske jødene, men valgte å ikke gjøre noe med det, at jødene ble nedprioritert i flyktningetransporten og måtte betale mye mer enn andre – og at alt dette delvis skyldtes antisemittiske holdninger.

Krass i kritikken

Hvis Michelet tar feil på alle disse punktene, slik de tre historikerne hevder, så mener de at boken henne faller sammen. Søbye mener ikke det. Han mener det er rom for å forstå kildene på andre måter eller å sette dem inn i en annen sammenheng, og at Michelets tolkninger kan være riktige forstått i riktig sammenheng.

Man skal være ganske godt inne i norsk okkupasjonshistorie for å henge med i svingene. Det blir ikke enklere av at det Søbye hopper fram og tilbake i sin egen personlige historie om temaet og dets kilder. Det er ofte vanskelig å skjønne hvor et kapittel hører til i resonnementet.

Søbye hevder de tre historikerne er ukritiske inntil det naive til en del av kildene og at de er besatt av å vise mest mulig uenighet med Michelet.

—  Erling Rimehaug

Søbye er til dels krass mot de tre historikerne. Han hevder de er ukritiske inntil det naive til en del av kildene og at de er besatt av å vise mest mulig uenighet med Michelet.

Jeg vil ikke si at Søbye gjendriver deres kritikk mot Michelet. Men han åpner opp for at saken ikke er avgjort og at debatten kan fortsette både om hva hjemmefronten visste og kunne ha visst og om behandlingen av jødene som flyktet. Han reiser også spørsmålet om hva vi egentlig vet om politiets påståtte varsling av jødene og om hvordan flyktningetransporten ble finansiert.

Interessante lange linjer

Mest interessant synes jeg boken blir når den løfter seg over debatten om Michelet og drøfter slikt som hva antisemittisme er og de lange linjer i norsk okkupasjonshistorie. Okkupasjonshistorien har bidratt til å bygge identitet og samhold i Norge, ved å vise at vi sto på den rette siden i kampen mot ondskapen. Men dermed har det blitt vanskeligere å gi rom for det som kan svekke denne fortellingen. Derfor har jødenes synsvinkel ikke fått sin rettmessige plass i fortellingen.

Nettopp derfor er det viktig å fortsette å borre i det – uansett hva vi mener om Michelet. Det bidrar Søbye til, selv om det nok er en bok mest for Michelet-debattens nerder.





Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser