Anmeldelser

Gulliksen bommer på hvilke forventninger som møter dagens menn

Geir Gulliksen skriver pinlig ærlig og aldri tannløst. Men den kronisk kåte og lite omsorgsfulle mannsrollen han opponerer mot, virker fremmed.

Mannsrollen trenger mer frigjøring enn kvinnerollen, uttalte Geir Gulliksen i et intervju med Aftenposten for et knapt år siden. «Det har skjedd enormt mye med hvordan man kan være kvinne de siste 100-150 årene. Fra ikke å kunne stemme eller jobbe eller gå med bukse har de fått et helt annet rom. Men måten å være mann på har forandret seg ganske lite fra våre fedres og bestefedres tid», sa Gulliksen, som i de siste årene har utforsket maskulinitet, femininitet, seksualitet, begjær og parforhold i en rekke romaner.

Når Gulliksen nå har gitt ut en essaysamling om mannsrollen, Hvis jeg var mann, er det nettopp denne tesen som ligger som premiss: den moderne mannen er fanget i forgangne maskulinitetsidealer. I svært personlige essay gransker Gulliksen sitt eget forhold til kjønn, mannlighet, kvinnelighet og sex. Det har blitt til engasjerende, om enn provoserende, lesning.

---

Bok: Essay

Geir Gulliksen

Hvis jeg var mann

176 sider

Aschehoug 2021

hvis jeg var mann

---

Pinlig ærlig

Jeg blir ofte skeptisk når jeg får høre at skjønnlitterære forfattere jeg setter pris på har skrevet essaysamlinger. Min opplevelse er at erfaringer og kompleksiteter som åpenbarer seg i det skjønnlitterære ofte lukker seg i essayform; innsiktene som var uuttalte i en roman forsvinner når de settes ord på og overforklares. Karl-Ove Knausgård, som Geir Gulliksen i mange år har vært redaktør for, er et strålende eksempel på dette. Men Gulliksen faller ikke i denne fellen i Hvis jeg var mann. Essayene fremstår som genuint spørrende og mangslungne, ikke minst fordi Gulliksen er pinlig ærlig.

Innimellom kan han minne om Jordan Peterson, andre ganger om alt det Jordan Peterson forakter.

—  Ingeborg Misje Bergem

Det første essayet i samlingen heter «Musvåk på gjerdet», og handler om haukefuglene musvåk som sitter på gjerder langs motorveien og speider etter små byttedyr. «Er det virkelig dette han mener om menn og kvinner?» tenkte jeg da jeg så overskriften, og kviet meg for å lese resten av teksten. Selvfølgelig er det ikke det Gulliksen mener, men overskriften er et eksempel på hvordan han leker med forventingene til leseren.

Essayet går videre til å diskutere amerikanske Robert Bly, som mente at den moderne mannen var blitt for feminisert og måtte finne tilbake til maskulinitetens urkilde, til villskapen. Gulliksen balanserer på en hårfin linje essayet igjennom. Innimellom kan han minne om Jordan Peterson, andre ganger om alt det Jordan Peterson forakter. De interne motsetningene gir essayene spenning og dynamikk.

Mer som mor enn far

Åpningsessayet er representativt for essaysamlingens øvrige tematikk. Gulliksen beskriver seg selv som en mann som sliter med det han opplever er forventingene til maskulinitet. Som ung mann ble feminismen en utvei for ham. Den presenterte en levemåte som tiltalte ham mer enn det tause, barske mannelivet hans far levde. Gulliksen har ofte identifisert seg mer som mor enn som far, mer med kvinner enn med menn. Et grunnleggende tema i essaysamlingen er også skammen over å bli oppfattet som en «enkel mann», en som snur seg etter kvinner på gaten. Enda mer skammer han seg når han selv snur seg etter «tilfeldige kvinner og av grunner som utelukkende seksuelt fundert».

Fastlåst om mannsrolle

Jeg er uenig i mye av det Gulliksen skriver i denne essaysamlingen. For det første mener jeg han har et altfor statisk syn på hva maskulinitet er og har vært. Til tross for alle forbehold han tar, er Gulliksens essayer gjennomsyret av en idé om hva som er typisk, eller evig, mannlig. Den typiske mannen som Gulliksen vil distansere seg fra er taus, kronisk kåt, stolt, skamfull, uegnet til å vise kjærlighet og omsorg og til å snakke om følelser.

Det er ikke særlig tabubelagt å sitte og tisse, snakke om følelser eller å ha et spennende og gjensidig kjærlig sexliv.

—  Ingeborg Misje Bergem

Men mannsrollen Gulliksen opponerer mot vokste frem sammen med borgerskapet og industrisamfunnet i løpet av 1800-tallet, og var kanskje særlig dominerende på 1950-tallet. Allerede i min generasjon, altså blant menn som er født på slutten av 80- og på begynnelsen av 90-tallet, er dette annerledes. Derfor oppleves mannsrollen Gulliksen beskriver veldig fremmed for meg. Det er ikke særlig tabubelagt å sitte og tisse, å la kona kjøre bilen, å vise omsorg for barna sine, å snakke om følelser eller å ha et spennende og gjensidig kjærlig sexliv.

Slaven og herren

Jeg opplever også at Gulliksens essayer til tider mister av syne maktubalansen som tross alt finnes mellom kvinner og menn. Det klages mye over hvor ubehagelig det er å bli oppfattet som «en sånn mann», over stereotypene som forbindes med tradisjonell heteroseksuell maskulinitet. Og for all del, jeg er sikker på at det kan oppleves ubehagelig. Både slaven og herren, kvinnen og mannen, er fanget i dominansens renkespill, som Hegel og de Beauvoir skriver. Men det er ikke tvil om at slaven og kvinnen er mer fanget enn herren og mannen, og det perspektivet glipper av og til hos Gulliksen.

Gulliksens essayer preges også av ønsket om å ville være på den riktige siden av historien, av å være på lag med de undertrykte kvinnene: «Jeg ville ikke være på feil side, jeg ville ikke bringe den gamle mannligheten videre, utøve den eller ta del i dens privilegier», skriver han om da han oppdaget feminismen som barn. Så går han videre til å beskrive hvor vanskelig dette har vært for ham:

«[…] det var ikke bare slik at jeg ble opprørt på vegne av kvinner. Jeg ble også opprørt på vegne av meg selv. Jeg ville ikke bli sett på som ufølsom, dum, lat, selvsentrert, selvfornøyd og privilegert. Jeg ville ikke bli sett på med et så forutinntatt blikk som jeg plutselig forsto at mange kvinner betraktet menn med».

Tvinger oss til å tenke

Gulliksen beskriver deretter hvordan han har prøvd å være det motsatte av den mannstypen kvinnesakskvinnene kritiserte. Noen ganger fremstår det som at Gulliksen forsøker å tenke seg vekk og distansere seg fra sine egne privilegier og vinne sin uskyld gjennom refleksjonen. Ett viktig steg ut av den privilegerte mannsrollen ville kanskje heller vært å oppgi noe av den evinnelige selvbeskuelsen og hangen til selvrettferdiggjøring.

Gulliksens essayer gode og tenke med, og mot, også hvis du er uenig med ham.

—  Ingeborg Misje Bergem

At jeg er uenig i mye av det Gulliksen sier, forringer likevel ikke essaysamlingens kvalitet for meg. Tvert imot er Gulliksens essayer gode og tenke med, og mot, også hvis du er uenig med ham, slik jeg er. Gulliksens essayer er ærlige og ubehagelige, aldri tannløse. Dermed tvinger de leseren til å formulere egne tanker om kjønn, kjærlighet og identitet, nettopp slik gode essayer skal gjøre det.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser