Borgny Svalastogs liturgiske drakter åpner for fantasien

De fleste vil være enige om at det er en relasjon mellom hva man har på seg og hva som skjer rundt en. Mønsteret på skjorta eller slipsets farge kan være svært aktive bestanddeler i en vellykket kveld, kanskje til og med være med på å forme hva som skjer eller blir sagt.

Men det er vel få steder hvor klesplagget har en større betydning enn i kirken. Messehagelen og mitraen – det spisse hodeplagget som bæres av biskoper og abbeder – speiler ikke bare den trossammenhengen de er en del av, men er skrevet direkte inn i liturgien.

Transformerer individet

Klærne skaper også et distinkt symbolsk rom, slik at personen som spiller rollen som prest eller biskop enkelt kan tre inn i et avklart og upersonlig drama. På samme måte som en politimann eller en lege transformerer det private mennesket til en offentlig representant gjennom sine uniformer, blir også de kirkelige aktørene definert av de ulike, kirkelige dramaene og hvordan plaggene gjenspeiler og aktiverer dem. Denne settingen gjør selve utformingen særs viktig. Om plaggene kun reproduserer funksjonen de har, vil både person og liturgi kunne få et for upersonlig preg.

Borgny Svalastog lager imidlertid svært personlige utgaver av disse plaggene.

[ Borgny Svalastog: – Det er vandrere vi er, fra vi blir født til vi dør ]

---

Kunst: Utstilling

Dine boliger er meg kjær. Borgny Svalastogs kirkekunst 1984–2021

Maihaugen, Lillehammer

22. mai til 19. september

---

Bispekåpen fra Hamar, for eksempel, forteller historien om pilegrimsvandring. Stolpen, som er det «skjerfet» som legges rundt biskopens hals og rekker helt ned på begge sider, beretter om de sentrale stedene i slike vandringer i Norge, på den ene siden, og i verden i det hele tatt, på den andre.

Vandrende historiefortelling

Svalastog understreker hvordan slike plagg er en type vandrende historiefortelling. De ulike lagene i plaggene opprettholder seremonienes sekvenser, skaper orden i rommet og organiserer kroppenes forhold til hverandre under de kirkelige ritualene.

Jeg liker den åpne og enkle løsningen i motivene. De er sydd dobbelt på en måte som ikke påtvinger oss noen klare linjer: vi må tett på, med godt lys, for å se hva de forskjellige bildene forestiller. Vi kan forestille oss at om en slik kåpe faktisk befant seg på en biskop som gikk forbi gjennom kirkerommet, ville motivene være som tåke.

[ Mikael Lo Presti balanserer elegant mellom det banale og det gåtefulle ]

Jesus er umiskjennelig skrevet inn i troens velkjente fortellinger, men samtidig er det en enkelhet og en åpenhet ved disse fjesene som ikke låser beretningene som formidles til en bestemt forestilling om dem. Det er jo gjerne visse fantasier om hvordan frelseren så ut – eller skal se ut – men i disse rudimentære strekansiktene er det ingen slik standardisert fremstilling.

Fruktbar uklarhet

Det er akkurat dette jeg syns er noe av det mest interessante med Svalastogs liturgiske drakter. De åpner opp den enkeltes fantasiliv. Selv om alle fortellingenes elementer er til stede og de liturgiske bestanddelene er på plass, er det rom for selv å forestille seg detaljene. Dette er essensielt, fordi den hierarkiske strukturen i religiøse ritualer og hvordan disse ritualene er formulert, har en tendens til å gjøre den troende lydig og følge tradisjonen.

Her er det et rom for å dikte selv, og når man gjør det, er det ikke bare troen, men også tanken som får spillerom.

—  Kjetil Røed

Her, derimot, er det et rom for å dikte selv, og når man gjør det, er det ikke bare troen, men også tanken som får spillerom.

Svalastogs utforming av messehagelen er like distinkt. Her inkluderer hun elementer fra de forskjellige kirkenes nærsamfunn. Ved å inkludere lokale ornamenter og flora i klærne og dermed ritualene skaper hun ikke bare åpenhet for individet, men for stedet hvor individet bor.

Hverdag og tro

At Svalastog kan leke seg med tradisjonen er mest tydelig i den stiliserte messehagelen og mitraer, med utstyr til fluefiske. Å fiske henviser til apostelen Peter. At den sekulære virkelighetens dramaer ligger tett på troens virkelighet, er noe man ofte glemmer, men her blir livet utenfor kirkerommet skrevet direkte inn i liturgiens drakt. Nå er dette mer for et kunstverk å regne – siden man nok ville ha skadet seg om disse plaggene faktisk ble brukt (det er ekte fiskekroker) – men det er likevel et kraftfullt statement om relasjonen mellom hverdag og tro.

I hovedrommet kommer leken til uttrykk på annet vis når en hel rekke med messehagel arrangeres i en sirkelform – eller nærmere bestemt i en mandorla – midt i rommet, som om både plaggene, prestene og troen selv er involvert i en dans.

Skriftens begynnelse

Verket som gjør størst inntrykk på meg er ved endeveggen i samme rom: en kjempemessig ansamling av grafiske trykk ved navn Requiem, som betyr «dødsseng». Dette var et vendepunkt i Svalastogs karriere: det var etter dette hun vendte seg mot kirkekunsten. Hun lagde verket etter hennes mor hadde gått bort og det formulerer sorg som et tett, mørkt rom med noen figurer som balanserer mellom det sorte og symboler eller bokstaver. Man kan ikke direkte lese noe her, men det er som om selve formuleringsviljen selv kommer til uttrykk i disse spredte tegnene. Det er et bilde på ønsket om å formulere sorgen over en avdød, men også ønsket om å finne en form, en retning, når meningen flyter og det kan være vanskelig å finne fotfeste.

Trykkene minner meg om den amerikanske kunstneren Cy Twomblys tegninger hvor vi, på samme vis, ser tegn eller kråketær som nesten er skrift, men som ikke helt formulerer setninger og ord enda.

Løs tråd

Verket minner meg også om noe den franske teoretikeren Roland Barthes skrev om Twombly: «Verkene hans er det totale fravær av skrift, men samtidig fungerer de som et oppbevaringssted for all skrift som finnes.»

Requiem manifesterer en livsvilje og ønske om sammenheng i sin reneste form.

—  Kjetil Røed

Kunne vi ikke si noe lignende om Svalastogs Requiem? Det manifesterer en livsvilje og ønske om sammenheng i sin reneste form. Satt opp mot de kirkelige fortellingenes evne til å skape noe slikt – håp, mening og sammenheng – er kombinasjonen sterk. De åpne rommene i Svalastogs kirkeplagg knytter an til denne eksistensielle impulsen, tenker jeg, og på vei ut av rommet blir jeg stående å studere en løs tråd i antependium – tekstilen som henger foran alterets framside – som stikker ut fra flettverket. Denne tråden, som neppe er tilsiktet, blir likevel et bilde på Svalastogs evne til å flette de store religiøse fortellingene med individets livsvev.