Einar ble bare fire og et halvt år. Boken om ham forteller om et sterkt levd liv

Det finnes en mørkets dør i alle foreldres liv. En dør en frykter, vender seg bort fra og ignorerer. Så er det dem blant oss som enten de vil eller ikke må åpne den døra og gå inn i det som venter innenfor. De som mister et barn.

For noen måneder siden var jeg på teaterpremiere i Bergen. Forestillingen Tordivelen flyg i skumringa ved Det Vestnorske Teatret var verdt å trosse alt koronamas for – verdens fineste hørespill ble fremført med undring, poesi, skrekk og fryd. Jeg, anmelderen, ble plassert på raden foran regissør Miriam Prestøy Lie og familien hennes. Man skal ikke lytte, men jeg husker at jeg tenkte «for en fin gjeng». Og så streifet en tanke hodet mitt: Var det de som mistet et barn?

Livets eventyr

Det var det. Og nå er fortellingen om fire og et halvt år gamle Einars liv gitt ut på Samlaget. Den er en slags barnebiografi, men den er også en nedtegnelse over hvilke store eventyr et lite liv kan romme. Boken handler om en familie som får verdens verste beskjed, men som fortsetter hverdagslivet med uforminsket styrke, forstørrer øyeblikkene og lar leken, gleden og mestringen fylle dagene til en liten kropp som stadig svekkes. Livet er unektelig summen av alle de små tingene som hender. Og det er nettopp i det lille det helt spesielle ved denne boken ligger.

[ Poeten He Dong nærmer seg både østlig filosofi og kvantefysikkens parallelle universer ]

---

Bok: Sakprosa

Katrine Sele

Einars bok

Samlaget 2021

---

Fra å være noe som ses på som et nederlag, blir døden i stedet omformet til et slags mildt nærvær.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Gjennom mange samtaler med Einars foreldre har Katrine Sele skrevet frem barnets perspektiv på livet og virkeligheten. Og parallelt trekker hun inn tenkere som Seneca, Didion og Barthes – og andre som har skrevet bøker om å miste noen. I løpet av boka snus det vante bildet av døden. Fra å være noe som ses på som et nederlag blir den i stedet omformet til et slags mildt nærvær, en tilstedeværelse gjennom livet, noe som en dag hender. I Elisabeth Helland Larsens bildebøker Jeg er Døden og Jeg er Livet vises denne tette sammenvevingen. Døden er en mørk skikkelse, men den har blomster i håret, en myk form og en rød sykkel. Den er ikke farlig, den er livets følgesvenn.

Ned på gulvet

Gjennom et språk som tar tak i detaljer bringer Sele leseren ned på gulvet, ned til barna som leker. Hun tar utgangspunkt i helt konkrete, viktige ting for et barn – som de små plastringene en får etter tannlegebesøk, dinosaurfigurer og biler, steiner som males, sølepytter og hjemmesnekra tresverd. Hver ting har betydning i den lille guttens liv, og hver ting gis livsviktig mening i Einars bok. For foreldrene er dette viktig: Et barneliv er et barneliv. Det skal ikke settes på vent. Og dermed begir de seg ut på eventyr – noen vil kalle det halsbrekkende, andre skulle ønske de kunne vært med. Lille Einar elsket fartsfylte aketurer – og det får han. Han er med på alt som skjer, og omverdenen er raus – han hjelpes, løftes, bæres og føres inn i små og store gleder.

[ Bernardine Evaristo har skrevet en enestående feministisk flettverksroman. ]

Bevegende

Men i detaljene ligger også trekken fra den mørke døra. Trøstetepper som slites ut av tårer. Utmattede voksenkropper. Søsken som skal ivaretas og en hverdag som skal fungere med alle sine små og store lag. Også dette skriver Sele frem med rik bildeskaping og i et assosiasjonsrikt språk. De hverdagslige gjenstandene får betydning slik at foreldrenes sorg ikke trenger forklaringer og ord, dermed skaper boken rom for refleksjoner rundt det å fylle livet med mening. Dette grepet gjør fortellingen om Einar og familien hans gjenkjennelig, tilgjengelig og allmenn. Det gjør den til tider sterkt bevegende, likevel uten å virke forslitt.

Øyeblikket er magisk

Jeg har tenkt at dette lekfulle livet Einar fikk, alle disse forsterkede øyeblikkene og all insisteringen på mestring – at det kanskje kan komme fra teateret. Miriam Prestøy Lie er som nevnt teaterregissør, det samme er Einars pappa. Og i teateret er øyeblikket alt. Fellesskapet og meningen som oppstår akkurat her, akkurat nå, er drivet i fortellingen om Einar på samme måte som det kun er øyeblikket som gjelder i teateret. Teaterets intense insistering på øyeblikkets kraft er som barnets forhold til tid, rom og lek. Det skjer nå. Og det har betydning.

Fellesskapet og meningen som oppstår akkurat her, akkurat nå, er drivet i fortellingen om Einar.

—  Karen Frøsland Nystøyl

«Lever eg, eller er eg berre beraren av eit liv», spør pappa Torkil Sandsund seg tidlig i boken. Einars bok er fortellingen om et sterkt levd liv. En klok bok om at mens vi lever, bærer vi. Men mest av alt: Et forsvar for den livsviktige leken, for eventyrenes, leirbålenes og de uredde løvehjerters tid.