Skagen-malerne malte alt, bortsett fra det religiøse livet. Anna Ancher var annerledes

Vi er på Skagen, Danmarks nordligste punkt. På slutten av 1800-tallet samlet det seg en gruppe malere av format der, Christian Krohg var én av dem. Og Anna Ancher, som var født og vokste opp der, som datter av dem som drev et av Europas mest kjente kunstnerhoteller, Brøndums Gjestgiveri. Antakelig er det få kunstnere som har levd en så speilblank tilværelse som henne.

---

Kunst

Lillehammer Kunstmuseum

Anna Ancher

Utstillingen varer til 15. august 2021

---

Fem minutter fra hjemme

Anna Ancher var født så langt fra hovedstaden København som det var mulig å komme. Og likevel – og uten for mye formell utdannelse – ble hun, er i hvert fall, en kunstner Europa regner med.

Hun lærte av det hun så. Og hun malte aldri noe hun selv ikke hadde stått foran – lykkelige, fargesterke stueinteriører, fattige bønder med skrinn jord bak hus og låve, barn i lysinnfall, bestemor, mor, alt – nærmest uten unntak – fant hun innenfor en radius av fem minutter fra hjemme. Hun malte folk hun alltid hadde kjent, slik ga hun stedet og folket en troverdig verdighet.

I eldre menneskers ansikter, fant hun ro, det smitter, her vi står. Det handler om dette sansende nærværet. Ikke idyll, men ro.

Løftet om lykke

Kunstnerne kom delvis til Skagen for å male natur, naturen som skapte menneskene og mennesker som denne naturen hadde skapt. Det var stedet hvor vinden sto i vater og kappet toppen av alt som stakk opp, trær, busker og lyng. Det var noe nødtørftig ved det.

Dette var noe for malerne Michael Anker, hennes mann, og delvis Christian Krohg, og Peder Severin Krøyer (han med det store, berømte bildet av en kunstnerfest – «Hip, hip, hurra»), noe tungt tok bolig i bildene, uansett hvor lyse de var.

Den handler om menneskets måte å være i verden på.

—  Olav Egil Aune, kritiker

Tykt lag av lykke

Gult, oransje, rødt, blått enn så mye. Anna Ancher så noe annet – lyset, lysinnfallene, løftet om lykke.

Motivene runger godt nok av melankoli, men hun sprengte seg og sine mennesker fri fra den – som fra alle konvensjoner – og sanset friskt. Lyset i Anna Anchers bilder kommer utenfra, det faller inn på noe. Den lette tyngden. Det skal ikke skrives høylytt og brøytende om denne kunsten, som en skjønner.

Samtidig er det vel fristende å sette nesa høyt og snakke om «lyset», som om det ikke er det de fleste kunstnere er opptatt av. Dette er et annet lys, få kunstnere får dette skire «lyset» til å skinne gjennom et tykt lag av olje, gult enn så mye.

[ Kitty Kielland var den første av malerkvinnene som grep fatt i landskapet som motiv ]

---

Anna Ancher

Dansk maler (1859–1935) ­– en av Nordens viktigste kunstnere i perioden 1880–1920.

Motivene hennes var stort sett hentet fra Skagen.

Hennes solrike interiører og intime portretter tilhører den nordiske kunstkanon.

Hun er representert i en rekke museer og kunstsamlinger.

---

Gidder ikke

Et gjennomgående Anna Ancher-motiv er kvinnen – noen ganger henne selv. Kvinner og barn som ikke riktig gir seg til kjenne, kvinnen med bortvendt ansikt, ansiktet gjemt i et sjal, i et tørkle, kvinnen med nedslått blikk.

Og likevel: Anna Ancher var ingen grublende maler, hun så bare. Hun var på ingen måte av dem som våknet om morgenen, slo opp i sine egne og andres intellektuelle notater, memorerte dem og så begynte å male. Hun malte bare. Og fikk kjeft av sin egen mann, maleren Michael Anker, som prøvde å «lære» henne å tegne, som han sa – men den korreksjonen gadd hun ikke.

Noen av tegningen var av den slags som en fysioterapeut ville ha korset seg over. «Hun kan hvis hun vil, men hun gidder ikke. Det nytter ikke én gang å skjelle henne ut», sa maleren Michael. Og du verden, det var bra hun ikke tok rådene.

Hun kunne tegne, men ikke som de «lærde». Når du maler verden slik du ser den, hun maler det hun ser, kan det se annerledes ut enn det vi andre ser det. De mange bildene hennes med lysinnfall gjennom en gardin, for eksempel – vi ser det når hun viser oss det, det gjør livet rikere. Hun ser tingene og folket levende.

Det er en av de sjeldne utstillingene som gir sug etter å se den én gang til, gang på gang – nå i denne ensomhetens vinter.

—  Olav Egil Aune, kritiker

Tegnet med blått

Denne levende måten å male på, kan – sett i bakspeilet ­– godt kalles impresjonisme. Hun så sikkert de franske impresjonistene da hun var uten på reise – det er ikke nødvendigvis den impresjonismen som fikk Monets overflater til å dirre som imponerte, den var ikke hennes, hun hadde en direkte tilgang til omverdenen, en sjelden sanselighet.

Hva med Syende pike? ­– pikens hode tegnet med en kontur av blått og kraftig rødt, håret er mørkeblått, ansiktet ligger i skygge, men opplyses nedenfra med gule og blå reflekser og bakgrunnen – et abstrakt mønster av lys gult og grønt. bildet er ingen flyktige størrelser, selv en fysiker vil kunne definere det som «ren materie», men Anna Anchers «rene» materie er besjelet.

Et misjonsmøte

Skagen-malerne malte alt som rørte seg, ikke minst fiskere og arbeiderer i tunge stuer (det gjorde for så vidt Anna også). De malte alt, bortsett fra det religiøse livet på denne nordlige, forblåste tuppen av Danmark, hvor én tredjedel av befolkningen på den tiden hørte til Indre Misjon, tradisjonelt sett mennesker med tungt sinn, rammet av grubling.

Men Anna Ancher, som hadde meg seg troen fra hjemme, gjorde det.

En hel sal under utstillingen er viet «tro», ikke minst bildene Altergang i Skagen kirke og Et misjonsmøte, det siste løfter hukommelsen inn i Tidemands tunge Haugianere, malt nøyaktig 50 år tidligere. Anchers forsamling er også alvorlig, men omgivelsene – et klittelandskap – er mykere og menneskene tas vare på. Og Altergang i Skagen kirke har alt, vi møter ydmykheten i en knelende, tett gruppe ved alterringen og på høyresiden en forventningsforsamling – bildet «deles» nærmest på midten av det lyseblå gjenskinnet i en døpefont, mens lyset faller anchersk gjennom vinduer og en dør.

[ Så fint har du aldri hørt Bach sin flerstemthet ]

Lyser av livskraft

Alt fordi Anna Ancher hadde et bejaende trosliv. Derfor bilder som lyser av en livskraft, hennes egen livskraft. Også her gjelder det ancherske lys – som direktøren ved kunstmuseet Louisiana ganske riktig og generelt beskriver slik: «Hun oppnår i sine beste bilder en form for åndelig sanselighet, en ren visuell visjon av lykken, oppfattet som det øyeblikk, hvor lyset folder seg ut med alle sine kvaliteter og betydninger – fra ånd, innsikt og liv over simpel sansning til fargens fine «kjød».

Knytte sammen

Det er en utstilling i sansningens tegn, en av de sjeldne utstillingene som gir sug etter å se den om igjen, gang på gang – nå i denne ensomhetens vinter. Den handler om menneskets måte å være i verden på. Anna Ancher knytter oss sammen i noe langt mer enn kohorter, det er det vi trenger nå i disse henslengte tider. En kan saktens spørre hvorfor nettopp denne utstillingen havner på Lillehammer. Men det gjør den nå én gang. Og takk for det.