På sitt beste når den lovsynger det «destruktive» begjæret

Vi mennesker har ikke noe godt vokabular for begjær. Jo, for den lysten som pågår i ordnede former og kanskje kan skape litt ekstra trøkk i forholdet, eller til og med en saftig one night-stand, men ikke den brutaliteten som både fascinerer og skader oss selv og andre. Ikke det begjæret som fører oss bort fra dem vi er glade i, det vi holder høyt, ja, oss selv.

Hva er det som får dette til å skje? Hva er denne uregjerlige kraften?

Terapeuten og forfatteren Sissel Gran forsøker seg på noen svar i Men størst av alt er begjæret.

[ Ed Husain skriver både vakkert og kritisk om verdensreligionen islam. ]

Anerkjenner villskapen

Boka er, på et mer grunnleggende plan enn jeg var forberedt på, en anerkjennelse av de mørke driftene i oss. «Jeg vil utforske kjøttets higen, dette noe i oss som kan få oss til å gå imot vår egen overbevisning: Være utro, skjelle ut barna, krenke kjæresten, drikke oss fulle, slå, gamble, bryte fartsgrenser,» skriver hun.

---

Bok: Sakprosa

Sissel Gran

Men størst av alt er begjæret. Kjøttets higen i liv og litteratur

286 sider

Aschehoug 2021

---

Et godt stykke på vei kommer Gran dette ustyrlige begjæret i møte, også, og antyder at utroskap ikke nødvendigvis er udelt ondt, for eksempel. Hun bryter med noen moraliserende myter og en rekke stereotypier som forhindrer at vi tenker klart.

Sissel Gran bryter med noen moraliserende myter og stereotypier som forhindrer at vi tenker klart

—  Kjetil Røed

Som i sine tidligere bøker er hun en slags felleskapets terapeut: Hun snakker og tenker som hun ville gjort fra samlivsrådgiverens rolle, men med den ene, helt avgjørende forskjellen, at hun ikke trenger ta hensyn til det enkelte parets ve og vel. Hun kan gå dypere i tematikken, tillate seg å ikke være så oppbyggelig, til og med tenke over begjærets rolle i sitt eget liv.

Forbudet vitalitet

Det forbudte begjæret kan faktisk være en form for revitalisering, påpeker Gran. Et ekteskap som går på tomgang etter mange år kan ende i sidesprang, og de kvalene som følger, om da brøden bekjennes, kan være både vonde og leie. Men så finner man frem til hverandre igjen ved at tredjeparten drives ut av det de fortsatt har sammen.

«Når et par bestemmer seg for å gi forholdet en ny sjanse etter utroskap, er det ofte dette vi ser: Gjenerobringsatferd som tar form av en slags eksorsisme: Utroskapspartneren skal drives ut av parforholdet, hver krik og krok i den utros kropp og sjel skal gjenerobres av den bedratte.»

Boka er faktisk på sitt beste når den nærmer seg en lovsang til det «destruktive» begjæret.

—  Kjetil Røed

Denne typen eksorsisme er blant flere positive vurderinger av det i utgangspunktet ofte negativt vurderte begjæret på avveie. Boka er faktisk på sitt beste når den nærmer seg en lovsang til det «destruktive» begjæret.

Hun skriver: «Hvis par våget å være litt mer «farlige», «forbudte» og «fremmede» for hverandre, våget å by på litt utfordrende «hindring», alt innenfor rammen av det ikke-voldelige, av det forførende, av det varmt ertende, så ville kanskje erotikken overleve oftere, også i langvarige forhold preget av arbeid, barn og hverdag»

Sunn undertrykkelse

Jeg liker godt Grans kåserende og ledige refleksjoner, men noen ganger kan refleksjonene bli litt for sveipende. Hun går inn i en problematikk, men går liksom aldri helt til bunnen av den. Et symptom her er hvordan hun håndterer den franske filosofen og bibliotekaren Georges Batailles bok Erotismen (1957) som er langt mer outrert enn Gran tillater seg. Hun kommer stadig tilbake til ham.

Det er som om tittelen på boka er en halvskjult, hedensk hilsen til den fascinerende franskmannen Georges Batailles.

—  Kjetil Røed

Der Bataille hyller ekstasen og begjærets slektskap med både mystikkens enhet med det hellige og dødsøyeblikket overskridelse, blir Gran besteborgerlig, kunne man si. Ikke så rart siden Bataille er ekstrem, og de færreste kan følge ham. Men det litt pussige – og sjarmerende, nesten – er at Gran selv nesten synes å være litt småforelsket i den franske tenkerens perspektiver – han er en «høy mørk mann» som er i berøring med farlige krefter – men ikke helt tør å bli med ham to the bitter end. Likevel fortsetter hun å flørte med ham gjennom hele boka – det er som om tittelen på boka, og hvordan den omskriver Paulus’ budskap om tro, håp og kjærlighet – er en halvskjult, hedensk hilsen til den fascinerende franskmannen.

[ Lina Wolff graver moralske spørsmål ut av vår forspiste visuelle kultur ]

Tilbake i buret

Men så tar Gran seg inn igjen. Naturligvis, kunne man si. Et liv som utelukkende fulgte begjærets villeste impulser ville, som Gran også klokelig påpeker, melde seg ut av fellesskapet og bevege seg over i patologien, rett og slett fordi det å binde seg til en annen nødvendigvis krever forsakelse og regelrett undertrykkelse av begjærets krav.

Når Gran først har sluppet villdyret ut av buret, er det dermed også lettere å se hvorfor det må vises tilbake bak gitteret igjen.