Det jobbes altfor hardt på denne Christian Sinding-plata

Jeg er blitt oppmuntret til å tydeliggjøre premissene for mine vurderinger. Det bør anmeldere gjøre, så ingen kan forledes til å tro at de farer med den rene og skjære sannhet. Derfor: Jeg er det man må kalle en mjukis. Jeg liker følelser og kos. Jeg er ikke så glad i flinkhet, selv om jeg aksepterer det (såpass raus må man være) – heller ikke penhet, kulhet og så videre. Alt dette er ok så lenge det ikke kommer i veien. Det jeg liker er når masken faller i musikken. Da faller min også. Men det er enormt vanskelig å få til. Masken sitter jo på helt forskjellig steder fra musikkstykke til musikkstykke. Det er også vanskelig å sette ord på. Jeg vet bare hvordan det føles når det skjer, hvor vidunderlig det er.

Sindings NS-medlemskap

Tema i dag er den nye platen med musikk for fiolin og piano av Christian Sinding, fremført av Jonas Båtstrand og Jørn Fossheim, og gitt ut av Simax. Den kom egentlig ut 16. oktober i fjor, og har ligget og godgjort seg siden. I senere år har det kommet en god del plater med musikken til Sinding. Den nye platen føyer seg inn i rekken av disse prisverdige forsøkene på å løfte komponisten frem. Etter krigen var det jo stille rundt Sinding i mange år, på grunn av hans NS-medlemskap og åpenlyse kjærlighet til Tyskland. Den 85 år gamle komponisten meldte seg inn i NS åtte uker før sin død i 1941. Det er siden reist tvil om innmeldingsskjemaet fordi det ikke er utfylt av Sinding selv og dessuten har en påskrift om at kontingenten skal betales av den tyske generalkonsulen. Men glad i Tyskland, landet hvor han var utdannet og hadde høstet så mye heder for musikken sin, det var han.