Japansk stjerneforfatter presser grensene for hva vi forstår som menneskelig

Langt, langt frem i tid, antageligvis tusenvis av år, har verden oppgitt globaliseringen og befinner seg fullstendig innesperret i sine respektive nasjoner. Noe slikt måtte gjøres, forstår vi etter hvert, om ikke hele menneskeheten skulle gå til grunne. Midt i en pandemi, som nettopp er spredt av at mennesker forflytter seg mye, er kanskje ikke dette en så fjern tankegang. Ikke minst siden mange land faktisk har måttet isolere seg mer eller mindre.

Men det er ikke så mye ellers i dagens verden som minner om den som skisseres i denne forunderlige romanen.

Fabrikkproduserte mennesker

Romanen er delt opp i forskjellige deler, hvor hver avdeling har sine stemmer, sine personer og sine skjebner. Tonen, språk og temperatur skifter for hver gang. Kawakami er også tett på disse menneskene, for det er deres eksistensielle anfektelser som blir omdreiningspunktene i romanen. Samtidig tenderer disse fortellingene mot å handle om ideer, mer enn individer. Ikke i filosofisk forstand, men på de grunnleggende forestillingenes plan.

Småting gjør det hele underligere og underligere etter hvert som man leser.

—  Kjetil Røed

---

Bok: Roman

Hiromi Kawakami

Så den store fuglen ikke tar deg

Oversatt av Magne Tørring

263 sider

Press forlag, 2020

---

Romanens langsomme tempo beveger seg gjennom noe veldig kjent, siden vi møter individer som gjennomgår puberteten, forelsker seg, får en familie, og har foreldre. Men småting gjør det hele underligere og underligere etter hvert som man leser. Når Kawakami grubler over hva et menneske er, finnes det ingen anstrengt implementering av ideer, for eksempel: De utvikler seg naturlig fra innsiden av romanskikkelsenes nære univers, gjennom små justeringer av detaljer. For eksempel får vi vite at menneskene – eller mange av dem – dyrkes frem på fabrikker. Og disse fabrikkene også lager (!) dyr og mat.

[ De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi ]

Dyr og menneske

Ikke nok med det: menneskene som avles frem kommer, i det minste delvis, fra dyregener. Det er bare et fåtall som faktisk er helt mennesker. Det blir aldri helt klart hvorfor det forholder seg slik, men forunderligheten fremføres med en tilforlatelig, hverdagslig ramme og i et tempo som ikke bare er bedagelig, men svært langsomt. Det er også mange detaljer som kan betraktes som en slags krystallisering av det rare, en konsentrasjon av det vi undres over, som følgende ritual: Når noen dør etterlater de seg et lite bein, en knokkel, som umiskjennelig tilhører dyret det springer ut av.

Når noen dør etterlater de seg et lite bein, en knokkel, som umiskjennelig tilhører dyret det springer ut av.

—  Kjetil Røed

«Hver av eskene inneholder en knokkel. En liten knokkel som normalt sitter like ved en av halsvirvlene, og som av en eller annen grunn har form etter hodeskallen til dyret mennesket stammet fra. Den er naturligvis langt mindre enn et virkelig kranium. Når noen dør, kan de pårørende be om å få vedkommendes stamknokkel overrakt som erindring før fabrikken brenner liket og knuser asken. Først når noen dør, lærer man deres opphav å kjenne.»

Typisk menneskelig

Den eneste romanen som kan sammenlignes med Kawakamis er Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg – det er noe av den samme, snikende uroen i begge, selv om løsningen på plottet – mysteriet, om du vil – er helt forskjellig i Så den store fuglen ikke tar deg. Sjangermessig er den en slags blanding av eventyr eller filosofisk fabel og science fiction.

[ Yoko Tawada har skrevet en post-kriseroman som det er umulig ikke å le litt av innimellom. ]

Brikkene begynner imidlertid – til en viss grad – å falle på plass mot slutten av boka. Vi skjønner mer av hvordan verden har blitt som den er beskrevet her. Likevel blir denne underligheten som preger det hele ikke borte. Og det er den som er bokas virkelige styrke. Disse små fragmentene av noe fremmed spleiset med det hverdagslige bringer oss også tett på det jeg tror Kawakami ønsker å undersøke med denne boka: Hva det menneskelige egentlig er. Hva er det som skiller oss fra dyrene? Er det i det hele tatt noen del av vår kropp eller hvordan vi tenker eller forholder oss til andre som bare er menneskelig? Det er lenge siden jeg har lest en så underlig bok som Kawakamis – men det er også lenge siden jeg har lest noe som til de grader får meg til å tenke over hva kjennetegner oss mennesker.