Anmeldelser

Anmeldelse: Det stråler av Haydns «Skapelsen» under Antonini

Skal jeg tro Haydns oratorium Skapelsen i ny innspilling, var Gud i særdeles godt lune da han skapte himmel og jord.

Én ting er sikkert – det er vanskelig og å adskille tro og musikk hos Joseph Haydn (1732–1809), alt han skrev ba han Gud velsigne, alt han hadde skapt, takket han Gud for. Sånn sett var det helt naturlig og nok at solen skinte, DNA-spor var han lite interessert i. Det skapte var skapt. Og likevel – den som legger øret til verdensaltets musikk, har lett for å skli ut. Men ikke Haydn. Ikke i det hele tatt. Klarere musikk enn Haydns finnes knapt. Derfor inspirerer han ikke bare oss alminnelige, han er også komponistenes favoritt.

Ikke gravalvorlig

Spiller ut av kaos. En ny og varmende innspilling fra tampen av fjoråret tar pulsen på Haydn, på nettopp Skapelsen. Den ledes av Vivaldi-spesialisten Giovanni Antonini, han «spiller» dyr og fugler og fisker og trær og hav ut av kaos, det er som det lyder: All religiøs sannhet begynner med på ett eller annet vis å akseptere Skapelsen, enten den har gått fort eller sakte. Gravalvor lå ikke for Haydn, han hadde tro på den musikken som fikk menneskene til å danse, synge og le, som han sa. Og den vennligheten er hans storverk Skapelsenbygget opp av – en orkestrering, som virkelig er til å smile av – det ligger og ulmer, tar av gårde, for plutselig å ta en annen retning. Kjent Haydn-triks (særlig i symfonien, men også her).

Når alt avsluttes med et kontant «amen», er det vanskelig å være uenig.

—  Olav Egil Aune, anmelder

---

Album: Klassisk

Joseph Haydn

Skapelsen

Anna Lucia Richter, Maximilian Schmitt, Florian Boesch, Bayersk Radios Kor, Il Giardino Armonico, leder: Giovanni Antonini.

Alpha 567/ Naxos Norway

Vurdering: «Denne stråler det fra.»

Promo

---

Detaljenes mann

Så vi humrer. Så hvor starter Haydns Skapelsen? I kaos. Ikke stormens kaos, men i en skummel ro, det gravide altet, en tilstand av at bitene til slutt settes sammen og det ble første dag. En strålende dag etter at han forvirrer oss og slår oss ut med en mektig «knyttneve» av en C dur-akkord i starten, et urovekkende øyeblikk, som selv Wagner neppe hadde kraften til å finne, enn si sjel til å finne. Antonini er detaljenes mann, alt det man ikke hører ellers, mellomstemmene, høres og modelleres her på et plan så vi humrer.

Måtte bæres ut

Haydn gikk ut av livet som 77-åring – med Skapelsen i kroppen. Noen måneder før han døde, var han til stede – hans siste «opptreden» -- ved en framførelse som gjorde sånt emosjonelt inntrykk på ham at han måtte bæres ut, mens Beethoven, som var der, reiste seg og kysset hånden og pannen hans. Sånt virker patetisk på moderne lesere, men det forteller likevel noe, la oss ta det med. Vi snakker i alle fall om kanskje den mest fortrolige av komponistene, den minst overlegne, den som liksom tar handa vår som om han er én av oss. Han skriver et sted at han én gang hørte en stemme som sa: «Det er så mange ulykkelige og utilfredse mennesker «her nede», mennesker som er knuget av sorg og bekymringer. Arbeidene dine vil én dag være en kilde som mennesker drevet av angst og fortvilelse kan finne øyeblikk av hvile og oppkvikkelse i».

Haydns drøm

Den mest vidgjetne og fremdeles friske innspillingen av Haydns Skapelsen, er det faktisk Herbert von Karajan (tro det eller ei, vil noen si) med stjernelaget Gundula Janowitz, Fritz Wunderlich, Werner Krenn, Dietrich Fischer-Dieskau, Walter Berry, Christa Ludwig og Berliner Philharmoniker, som står for (Deutsche Grammophon, 1966). Den er slank.

Som også Antonini gjør det, mens Karajan hviler i det, er Antonini med sitt «barokkensemble» Il Giardino Armonico mer på alerten av nysgjerrighet – Haydns drøm. Hvis det er smilet som teller her, er Antonini svaret. Og det er det jo. En innspilling som strekker seg mer bakover mot barokken enn framover romantikken. Den som – som Antonini – fullstendig aksepterer flyktighet, og som ikke på den minste måte prøver å holde fast ved ting og la alt ha sin tid, er i pakt med framtida. Når alt avsluttes med et kontant «amen», er det vanskelig å være uening. Noe veies på badevekt, dette veies på gullvekt.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser