Kunstner Nicole Eisenman mener vi ikke skal ta oss selv for høytidelig
Nicole Eisenman på Astrup Fearnley byr samtidig på en særegent formulert eksistensiell nerve.
UHØYTIDELIG: Eisenman lar sine skulpturer slippe en fis og ber oss dermed om å ta hverken kunsten eller oss selv for høytidelig, skriver Kjetil Røed.
Nicole Eisenman, Perpetual Motion Machine, 2019. Courtesy of the artist, Anton Kern Gallery, New York, and Vielmetter Los Angeles
Et snapshot fra landsbylivet: En mann sitter på en trapp og slapper av, og to damer står utenfor frisørsalongen de jobber i, mens de tar seg en røyk. Ved siden av ser vi to karer i en prat over halvliteren utenfor den lokale puben. I forgrunnen vandrer en kontorarbeider med grått ansikt og dokumentmappe og rett ved ham ser vi en mumie passere. Vent nå litt … Mumie? Ja, nettopp. Men det stopper ikke der. Menneskene i maleriet Coping (2008) vandrer eller sitter i en smørje, som kan se ut som en litt tyktflytende elv, uten at figurene på maleriet synes å affiseres av det.
Dette er typisk for den amerikanske kunstneren Nicole Eisenmans malerier: i en tilsynelatende helt hverdagslig scene brytes opp av helt uventede, surrealistiske elementer.
Gjenkjennelsens kunst
Bestill abonnement her
KJØP
