Nattsvermeren (1991) satte flere standarder for et tiår med seriemord på film:
En lystmorder arbeider ut fra en bestemt metode og bare de klokeste og mest utradisjonelle håndhevere av loven kan forstå mønsteret og dermed få has på ham – det er alltid en mann. Den effektive, psykologisk baserte etterforskningen har sin pris, detektiven må foreta et smertefullt dykk i sitt eget sinn og sine egne livserfaringer. Som hos Agatha Christie er drapsmannen intelligent, handlekraftig og forfengelig – han har et ønske om å briljere med sine «perfekte mord». Men når etterforskerens suverene moral seirer over indre demoner, kommer morderen i ubalanse og faller for eget hovmod.
---
Thriller-serie
Clarice
Viaplay-serie i fem deler
Serieskaper: Alex Kurtzman og Jenny Lumet
Produsert i USA
---
Vindpust fra 1997
Gullstandard-filmen vant de fem viktigste oscarprisene (film, regi, mannlig og kvinnelig hovedrolle, manus) og har blitt en liten industri i seg selv. De to oppfølgerfilmene kom aldri i nærheten av originalens suksess, men tv-serien Hannibal ble et Netflix-fenomen. Den fulgte kannibalen, morderen, psykiateren, gourmeten og musikkelskeren Hannibal Lecters yngre år.
Nå er det Nattsvermerens kvinnelige hovedrollefigur som får sin egen serie, og forventningene var betydelige: Hvordan ville australske Rebecca Breeds fylle skoene til Jodies Fosters mest fremtredende rolle? På hvilken måte ville serien forholde seg til originalen? Og hvordan ville den forvalte det etter hvert så forslitte seriemorder-materialet?
Svarene kom bare minutter ut i første episode. Hovedpersonen er en babe, nysminket og stylet. Fortellerstilen er gammeldags. Ikke som i bevisst nostalgi som i Stranger Things, eller en revisjonistisk krimsjanger-lek som hos True Detective. Nei, Clarice er laget som om de siste tiårenes serierevolusjon aldri har funnet sted, den er et vindpust fra 1997.
[ «MaxiTaxi Driver tar sjanser ved å bevege seg i mørke territorier, og får uttelling for dem» ]
Ingen distanse
Her er politifaglig kjekling på åsteder, utspørring av vitner (Kan en av dem være morderen? Vil noen dø før de får avgitt viktig informasjon?), kollegialt kaffeslabberas i patruljebilen, ille tilredte lik og rytmisk timede multiloger i de hektiske etterforskningslokalene. Ingen form for distanse eller ironi er å spore, heller ikke i replikkvekslinger som denne:
– Jeg prøver å beskytte deg
– Fra hvem?
– Fra deg selv.
[ Forteller den triste historien om crack-epidemien i USA ]
Ferskvare
Historien er satt til 1993, men serien synes ikke å bruke den gammelmodige stilen for å understreke tidskoloritten. Samtidig er det formildende at handlingen ikke foregår i nåtid, da ville kontrasten til virkemidlene blitt direkte uutholdelig.
Uttrykket «Man lager dem ikke på den måten lenger», er ofte et hjertesukk over standarder på vei ned, at det var bedre i gamle dager. Man hører setningen om biler, lyspærer, strømpebukser og filmer, men aldri om tv-serier eller fjernsyn generelt. Tv-apparatene blir bedre og bedre, utvalget større, og fortellerteknikkene stadig mer perfeksjonerte. TV-serienes gullalder er til enhver tid «nå».
Traumer
Hovedpersonen i Clarice strever med traumer fra Nattsvermeren, indre smerter som har lagt seg oppå fæle barndomsminner. En firkantet og ærekjær psykiater vil ta henne ut av FBI-tjeneste. Men Ruth Martin – moren til det overlevende Nattsvermer-offeret – har blitt senator siden sist og nå vil hun bruke Clarices berømmelse og ekspertise for egen vinning. En mulig seriemorder går løs, kanskje hovedpersonens kunnskaper om menneskelig adferd kan bidra til å stoppe ham?
De mannlige, tradisjonelt anlagte overordnede har ingen tro på henne, men bare vent!
Prosedyrer
Med etterforskningen og politiarbeidet som handlingens viktigste drivere, skriver Clarice seg inn i en tradisjon med røtter til fjernsynets tidligste barndom sent på 1940-tallet. Såkalte procedurals fikk sin første store suksess med Dragnet i 1951, og der sjangre som latterbokskomedier og såpeoperaer har kommet og gått, har krimmen vist seg slitesterk.
Men formatet ble revidert utover 2000-tallet, da serier som Sopranos, The Wire og Breaking Bad snudde kameraet mot forbryterne i stedet for politiet. Det muliggjorde et mer nyansert menneskesyn der de tradisjonelle politiseriene var mer rike på action og kjappe løsninger enn på psykologi.
Nettopp psykologi er en sentral del av handlingen i Clarice, men rollefigurene er verken sammensatte eller spesielt interessante. Hvordan ble det slik? Årsaken ligger i distribusjonsforhold og målgruppetenkning: Clarice er skapt for lineær-tv, med alt hva det innebærer av miniatyr-dramaturgi mellom reklamepauser og et typete rollegalleri man umiddelbart fanger essensen av.
Problematiserende?
Dermed kommer man aldri under huden, derfor føles altså serien datert. Men dette vindpustet fra 1997 er ikke helt ufriskt. Det er noen tilfredsstillende i å se noe gammeldags og solid og tettpakket, scenene har en velprøvd musikalitet, de er drivende og velorkestrerte nok til aldri å bli direkte kjedelige. Men serien byr på lite annet enn enn drap og etterforskning som florlett underholdning.
Det må være lov å ønske seg en serie som problematiserer den populærkulturelle fascinasjonen for seriemordere. Kanskje er Clarice akkurat så tradisjonell at et slikt retningsskifte føles nødvendig.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
