Mozarts sanger tilhører ikke den mest fremførte musikken hans, men de beste av dem er ordentlig fine, og alle er sjarmerende. Nå er det sopranen Ann-Helen Moen som synger dem på en ny plate fra Simax. Med seg på hammerklaver har hun veteranen Liv Glaser, et annet sterkt, norsk Mozart-navn. Det er vanskelig å tenke seg denne musikken fremført mer overbevisende enn dette. Moen er en intelligent sanger som ikke bruker ute-stemme når hun ikke må. I disse sangene får hun vist sin store spennvidde av klangfarger. Dette er jo musikk for små rom. Hun er ikke redd for å komme helt nær, både klanglig og følelsesmessig. Og Glaser får frem akkurat den rette Hausmusik-stemningen med spillet sitt.
Jeg er alltid litt redd når jeg hører på Mozart. Det er ikke selve musikken hans som skremmer meg, men faren for å gå glipp av noe stort. Du sitter der og hører, og selvfølgelighetene vandrer muntert forbi deg, og plutselig har du gått glipp av noe genialt uten å merke det! Selv de beste stykkene hans er jo ofte forkledd som banalitet. Musikken sier ikke fra når det kommer noe fantastisk. Du må følge med. Men du må ikke lytte for hardt heller. Du må fokusere på en bestemt, avslappet måte. Da kan du oppdage det tredimensjonale bildet. For noen er dette lett.
---
Album: Klassisk
Freundstücke – Mozart Lieder
Ann-Helen Moen, sopran
Liv Glaser, hammerklaver
Simax Classics 2021
---
Sangene på denne platen er ikke noe unntak. Musikken er enormt forutsigbar. Samtidig har flere av stykkene en ekte fortryllelse over seg. Mozart etterlot seg rundt 30 slike sanger med pianoakkompagnement, 22 av dem er med på platen. Du får med andre ord stilt din tørst etter Mozart-sanger her, og kan sannsynligvis føle deg ganske trygg på å ikke gå glipp av noe. Selve sjangeren bærer preg av lystige sammenkomster i borgerlige hjem. Det var egentlig først med Schubert at sangene ble en kunstmusikalsk uttrykksform av betydning. Og, ærlig talt, selv hos Schubert er det en del trallala, alt er ikke genialt.
Mozarts skrev brorparten av sangene sine i siste halvpart av 1780-årene, mange i året 1787. Det er med andre ord den modne komponisten vi hører. Han døde i 1791. Flere av sangene kunne forsvart sin plass i de beste operaene hans, for eksempel «Das Lied der Trennung», «Sei du mein Trost», og ikke minst «Abendempfindung an Laura», selve perlen.
Det som gjør denne platen så fin, er likevel ikke egentlig musikken, men måten Ann-Helen Moen synger på. Hun erså i det hun synger. Hun henvender seg til deg med begeistring og inderlighet. Hun er uanstrengt, hun har nydeligstemme og en virkelig bred palett av forskjellige uttrykk. Sjekk ut overgangen mellom «Die kleine Spinnerin» og «Der Frühling», så skjønner du hva jeg mener. I tillegg har hun jo en fantastisk teknikk og synger så rent.
På meg virker Moen veldig, veldig intelligent. Det høres kanskje ikke veldig, veldig sjarmerende ut, men musikktalent er faktisk en form for intelligens. Som på alle andre områder handler det om hvor lett man forstår ting, i dette tilfellet musikkens språk. Hvor gjennomsiktig det er for en, og hvor mange nyanser man får med seg. Jeg vet ikke hvordan Moen fungerer i sitt daglige liv, men i musikken er det som om tåken har lettet for henne. Alt er gjennomsiktig og klart. Bedre enn mange andre sangere (til og med store internasjonale navn) som har sin stemme, sin klang og sin vibrato nær sagt uansett hvilken musikalsk situasjon de befinner seg i, har hun evnen til å nyansere.
De som husker henne fra Masaaki Suzukis flotte innspilling av Beethovens 9. fra 2019, vil vite at hun leverer varene praktfullt i den store stil. Nok kraft og likevel klokkerent, akkurat passe med vibrato. På den nye platen er hun i et helt annet univers. Her skifter hun uttrykk og klang ikke bare fra sang til sang, men fra frase til frase og til og med fra tone til tone, ord til ord. Følelsene i musikken og teksten farger den lyden hun lager. Dette skulle vært en selvfølge, men det er det ikke. Moen er en ekte musiker som vil formidle. De to franske sangene er et fint eksempel, med «Dans un bois solitaire» som høydepunkt. Aller vakrest er det når hun kutter all vibrato og kommer helt nær med stemmen sin. For meg kunne det vært mye mer av det.
Fint er det også å høre Mozart-nestoren Liv Glaser akkompagnere, muntert, elegant og alltid på rett plass.
Det er vel også verdt å nevne sangen «Die Alte» som Moen synger med tullestemme. Jeg kjente ikke sangen fra før, og tenkte – Kult! Men da jeg kikket litt rundt på internett, oppdaget jeg at alle gjør det, fra Elisabeth Schwarzkopf og hele veien. Noen mer utpreget (som Moen), andre mer diskret. Det er tydeligvis en tradisjon. Ikke fullt så spennende når alle gjør det, men ok. Mozart selv ville sannsynligvis syntes det var gøy, og det lager en etterlengtet variasjon i lydbildet.
Det er liksom to måter å legge opp en CD på, enten som en form for dokumentasjon eller som en konsert. Denne platen tenderer mot det første. For oss lyttere er det ikke nødvendigvis en fordel. Hvis vi er interessert i å samle, kan det jo være et poeng: - Nå har jeg samtlige av Mozarts sanger, nå kan jeg slappe av på det! Men en slik lytter blir ikke tilfredsstilt av denne platen, siden han bare får nesten alle sangene. Uansett, en hel CD med sanger av Mozart er en veldig stor porsjon med idyll og søtt humør, hvor fint det enn blir musisert. Det er uungåelig at det ene slår ihjel det andre. Jeg vet ikke helt hva som kunne hjulpet. Å putte inn en av Mozarts pianosonater? Ikke akkurat rock’n roll det heller. Jeg vet rett og slett ikke. Folk med høyere intelligens enn min må finne ut av det. Men ensformighet er den eneste virkelige svakheten ved denne platen.
