Imponerende roman om økologisk katastrofe

Vi har foreløpig misforstått hele greia. Det må vel sies å være innsikten som klimakrisa og den pågående masseutryddelsen av arter tvinger fram i oss. I sin bok Cosmologies of the Anthropocene (2019) foreslår filosof Arne Johan Vetlesen en radikalt annen måte vi kan forholde oss til dyrene, skauen, havet der ute: Hva med å se til urfolks animistiske natursyn, som ikke er besmitta av Descartes skiller mellom ånd og materie, bevissthet og verden? Hva om vi tenker på oss sjøl som ikke definitivt avgrensa fra planter og dyr, men at vi alle er deltakere i et samspill der ingen er utskiftbare, der alle ting lever og henger i hop?

Den djupøkologiske dragninga mot å endre spillereglene, snarere enn å kitte mer grønn teknologi oppå det allerede eksisterende vekstmaskineriet, synes å motivere Vetlesen til å gå i bresjen for nokså outrerte tankeretninger som panpsykisme. Men hvilke følger ville det hatt om vi faktisk besjela verden?

---

Bok: Roman

Sjøskade

Eirik Ingebrigtsen

Forlaget Oktober 2021, 411 sider

---

Levende natur

Hovedpersonen i Eirik Ingebrigtsens roman Sjøskade er blitt redd for havet. Dattera var like ved å drukne i ei båtulykke, og Johs sjøl strøyk nesten med da det gikk galt under et dykkerkurs. Han har muligens fått en liten hjerneskade og er sjukemeldt fra jobben som marinbiolog. Sammen med dattera har Johs flytta til huset der faren bor, i et vestlandsk kystsamfunn, hvor havet er en integrert del av hverdagen. Men for Johs er ikke lenger sjøen en «ting» han kan kjøre båt på, svømme gjennom, hente opp fisk fra. Han har fått et glimt av dødsskyggen i djupet, «som du såg nokre få gongar som barn, i draumen eller i sjøen då du skulle læra å svømma, lystrakt ned til botnstein, dødsskuggen som følgde deg langs skogkanten og kviskra til deg, bad deg koma, trea som rasla i vinden».

Skikkelser fra mytologi og folketro, som Poseidon og Draugen introduseres på ansporende måter i teksten: Naturen utstyres med en egenvilje som ikke alltid er forenlig med menneskets opphøyde plass på tronen. Johs lengter naturligvis tilbake, til sånn det var før han blei sjøskada. Alt var så mye enklere da. En fordel med vår blinde instrumentalisering av naturen, er at vi slipper å frykte den.

[ Fikk du med deg da våre anmeldere plukket ut de beste bøkene fra 2020? ]

Magen full av plast

Fortellinga utspiller seg rett før Johs skal tilbake på jobb, for første gang på halvannet år. Og sjølve comebacket skal være en rapport om en ilanddrevet hval, med magen full av plast. Ingebrigtsen lar det ikke være noen tvil om hvilken sammenheng vi skal lese om Johs’ kamp for å «vinna tilbake sjøen». Menneskelige utslipp er et tydelig gjennomgangsmotiv i romanen, sjøl om forfatteren aldri gjør et normativt poeng ut av «at plastmengda i hav kan overstiga fiskemengda i 2050». Den økologiske krisa er først og fremst et profesjonelt anliggende for Johs, og romanens store tragedie er snarere å finne i hovedpersonens streben mot skjebnen. Det er imponerende hvordan Ingebrigtsen får dette nokså udramatiske dramaet til å utspille seg, primært gjennom relasjonene Johs har til dattera og faren, som begge skrives fram i varlige og nyanserte portretter.

Assosiasjoner

Med Johs som fortellerinstans har Ingebrigtsen rigga seg til med et ganske genialt litterært utgangspunkt. Seinskadene fra dykkerulykken får hovedpersonens tanker til å vikle seg inn i seg sjøl, gå i sirkler, noe som bereder grunnen for en gripende sjølforakt: «å, kom ut av sirkelen, no!». Tankesurret motiverer også den assosiative, suggererende stilen som særpreger romanteksten, og som får Ingebrigtsen til å minne om både Jon Fosse og Gunstein Bakke, og kanskje også Tarjei Vesaas, som i sin tid utfordra de etablerte relasjonene mellom menneske og dyr, for eksempel med Fuglane (1957) eller den fantastiske kortteksten «Morgon med lysande hestar» fra Båten om kvelden (1968). Hos Ingebrigtsen er det lyren som lyser, sjøl om lyset i sjøen kanskje egentlig stammer fra den forvirra hjernen til Johs.

Vi hadde nok hatt godt av litt mer innlevelse i vårt forhold til den naturlige verden, som Vetlesen argumenterer for. I Sjøskade iscenesetter Ingebrigtsen de eksistensielle konsekvensene av en natur som nekter å ligge i ro. Potensialet er stort for så vel skapelse som ødeleggelse, både i havet og i vår forestilling om det.