Fransk oppgjør med foreldrenes frihetsideologi

«Det er forbudt å forby» var hovedprinsippet Camille Kouchners familie levde etter i Paris’ mest eksklusive strøk på 1980-tallet. Ordet, kjærligheten og oppdragelsen var fri, og barn ble behandlet som voksne. De fikk gjøre, drikke og røyke hva de ville, og var med på de voksnes fester der voksne og barn badet nakne sammen. Foreldre delte gladelig seksuelle erfaringer med barna sine, og når Camille Kouchner spurte sin mor hvorfor stefaren tok på andre damer fikk hun til svar at «det er ikke noe galt i det, jeg vet om det. Å knulle, det er vår frihet».

I sin nyutgitte bok, La familia grande, tar Kouchner et oppgjør med stefaren, moren og hele deres generasjon, og stiller spørsmål ved frihetsideologien som lå til grunn for livene deres, en ideologi hun mener har gitt svært alvorlige konsekvenser. Det viser seg nemlig at stefaren ikke bare tok på andre damer. Han skal også ha forgrepet seg på Kouchners 14-årige tvillingbror, «Victor». «Victor» har bekreftet at det tvillingsøsteren forteller er sant, men ønsker ikke å stå frem i offentligheten.

---

Bok: Dokumentar

La familia grande

Camille Kouchner

Seuil, 2021 (Frankrike)

---

Fidel Castros elskerinne

La familia grande kom ut i begynnelsen av januar i år, og har sendt sjokkbølger gjennom den franske politiske eliten. For det er ikke en hvilken som helst hippie-oppdragelse Kouchner forteller om, men noen av de mest innflytelsesrike politikk- og kulturpersonlighetene de seneste 50 årene. Camille Kouchner og tvillingbroren «Victor» er barn av Bernard Kouchner, grunnlegger av Leger uten Grenser og tidligere utenriksminister, og den feministiske akademikeren Évelyne Pisier, som for øvrig var Fidel Castros elsker i fire år tidlig på 60-tallet. Den incestanklagede stefaren er Olivier Duhamel, en av Frankrikes mest prominente statsvitere, tidligere medlem av Europaparlamentet og en populær kommentator i mediene. Både Bernard Kouchner, Pisier og Duhamel hadde svært tette bånd til sentrale politikere i Sosialistpartiet som kom til makten ved Francois Mitterrand i 1981. Det er derfor selve kjernen i den franske makteliten Camille Kouchner anklager for stilltiende å overse incest.

Duhamel-affæren, som den nå kalles i Frankrike, er blitt en stor politisk skandale. Olivier Duhamel, som skal ha innrømmet at det «Victor» forteller er sant, har trukket seg fra alle verv. Duhamels nære venn, tidligere justisminister Elisabeth Guigou, har måttet trukket seg som leder av en offentlig undersøkelseskommisjon om incest og seksuell vold mot barn.

[ Kirkesamfunn må samarbeide for å få bukt med seksuell trakassering i kirken, mener daglig leder i Pinsebevegelsen. ]

Da Kouchner er elleve år spør moren hvorfor hun ikke har hatt sex ennå

—  Ingeborg Misje Bergem, kritiker

Frihetselskende 68-ere

Men La familia grande skriver seg også inn i en større kontekst, nemlig kritikken av 1968-generasjonen som har vokst frem de seneste årene. Baby-boomerne, som generasjonen også kalles, ville ta et opprør med sine autoritære og konservative foreldre, men endte selv opp med å bli erkeborgerlige og velstående. Venstresiden anklager dem også for å ha nedprioritert økonomiske spørsmål til fordel for identitetspolitikk, noe som har dyttet arbeiderklassen inn i hendene på ytre høyre. Og så, til sist, de nå voksne barnas kritikk: De frihetselskende 68-erne har vært så individorienterte og anti-borgerlige at de har latt sine egne egoer og trang til selvrealisering gått foran hensynet til sine barn.

Camille Kouchner berører flere av disse ankepunktene i La familia grande. Hun trekker helt eksplisitt paralleller mellom foreldregenerasjonens syn på seksuell frigjøring og holdning til overgrep mot barn. Da Kouchner er elleve år spør moren hvorfor hun ikke har hatt sex ennå: «Å elske, det er det som er frihet, hva venter du på?» spør moren, og forklarer hvordan hennes mor lærte henne hvordan man får orgasme på sykkel eller hest. Slik Kouchner beskriver det, likestiller foreldregenerasjonen barns seksualitet med voksnes. Da Kouchners mor fikk vite om overgrepene mot sønnen på starten av 2000-tallet, var hennes første reaksjon å kritisere sønnen for å ha forført mannen, ifølge Kouchner.

«Det har aldri vært snakk om vold. Broren din har aldri blitt tvunget til noe. Ektemannen min gjorde ingenting. Det er broren din som har bedratt meg», sier hun. Reaksjonen fra den politiske eliten beskriver Kouchner slik: «Incest, det gjør seg ikke. Men å bli en del av hylekoret? Virkelig ikke!»

Vanskelig å forsvare

Det er problematisk å dra et én-til-én forhold mellom ideologisk ståsted og syn på incest, slik Kouchner gjør det. Jeg tenker på kritikken som har blitt reist mot Den katolske kirke etter en rekke overgrepsavsløringer de siste tiårene. «Selvfølgelig begår prester overgrep i det systemet», sier kritikere, og drar paralleller mellom sølibatordning, syn på homofili, et internt rettssystem, teologi, et strengt hierarkisk system og overgrep på barn. Og ja, det er elementer i Den katolske kirke som har muliggjort overgrep og ikke minst bidratt til at disse har ikke blitt oppdaget. Men det betyr ikke at man finner direkte kimer til pedofili i kirkens teologi, eller at kirken alene er årsak til at mennesker blir overgripere. På samme måte synes jeg det blir for lettvint å forklare incest ut ifra ideologisk ståsted, slik Kouchner selv gjør det når hun ber broren fortelle stefaren at «at incest ikke er noe du har frihet til».

Men de er vanskelige å forsvare, disse baby-boomerne, blant annet fordi de selv så eksplisitt har forsvart barns frihet til å ha sex og voksnes frihet til å ha sex med barn tidligere. Det mest konkrete eksempelet er et opprop fra 1977 da tre menn ble anklaget for å ha hatt «utuktig adferd mot mindreårige under 15 år». Oppropet påpekte at de 12 og 13 år gamle barna hadde samtykket til seksuelle handlinger med de tre mennene, og at lovverket må følge etter et samfunn som «går mot å anerkjenne at barn og unge har et seksualliv». Camille og «Victor» Kouchners far, Bernard Kouchner, skrev under på oppropet. Det gjorde også de kjente filosofene Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre, Michel Foucault, Roland Barthes og Jacques Rancière.

[ Odd Werner Hansen ble utsatt for overgrep i barndommen. Først som voksen fortalte han om det ]

Én av ti utsatt for incest

Jeg fikk vondt i magen da jeg leste La familia grande. Det er en sint bok, skrevet som i affekt. Deler av foreldregenerasjonen beskrives som pill råtne hyklere. Men i skildringene av moren, Évelyne Pisier, er Camille Kouchner ømmere. Jeg tolker det som at datteren gjennom å skrive prøver å forstå hvordan moren, en sentral feminist og samfunnsdebattant, endte opp med å bli styrt av en karismatisk og dominerende mann. Pisier blir i boken et eksempel på byrden ved å leve et liv som skal være fritt. Da Pisiers foreldre tar selvmord med kort tids mellomrom, må familien respektere deres frihet til å gjøre det. Men smerten er der likevel, og Évelyne Pisier begynner å drikke, også det i frihetens navn. Aller sårest er Kouchners beskrivelser av et barns forvirring i møte med en mors depresjon og alkoholisme.

Nå har altså Camille Kouchner vendt det mest elskede våpenet av dem alle, ytringsfriheten, mot foreldregenerasjonen. Og boken hennes får nå konsekvenser utover den politiske eliten. Det har oppstått en debatt om foreldelsesfristen og strafferammen. I tillegg har hashtaggen #metooinceste blitt brukt av tusenvis av kvinner som forteller om sine opplevelser. En undersøkelse viser at én av ti franskmenn har blitt utsatt for incest. Som så ofte har en berømt og velstående persons beretning satt lys på et samfunnsproblem som til nå i stor grad har blitt oversett.