«Husk at du snakker til det store flertallet på 90 prosent, de som ikke er aktive debattanter på nett. Det er disse det er viktigst å nå.»
Dette ble jeg fortalt på et medietreningskurs jeg fulgte for en tid tilbake. Påminnelsen er i grunnen viktig for alle som deltar i den offentlige debatten. For hva skjer egentlig når en minoritet av ytterliggående stemmer i økende grad ser ut til å sette dagsorden?
Slike spørsmål og andre trusler mot det brede offentlige ytringsrommet diskuteres i antologien Ingen frihet uten ytringsfrihet. Akademikere, aktivister og samfunnsdebattanter fra blant annet tenketankene Agenda og Civita belyser de paradoksene og utfordringene som ytringsfriheten står overfor i vår tid, der netthat, trolling, fake news, rasisme, ekstremisme og identitetspolitikk ofte synes å være den nye normalen.
Med andre ord, ytringsfrihetsdebatten er ikke for pyser.
Prinsipielt forsvar
Hvordan sikrer vi en offentlig samtale der flest mulig kan delta? En fellesnevner for disse 28 tekstene er et prinsipielt og grunnleggende forsvar for ytringsfriheten og en form for «uenighetsfellesskap»: Mindre fokus på person og gruppetilhørighet, mer på sak. Det høres kanskje fint ut, all den tid enkelte bruker ytringsfriheten nærmest som et frikort til å oppføre seg ufyselig (ikke ulovlig å være drittsekk!), mens andre ønsker å innskrenke den samme friheten, angivelig for å beskytte sårbare grupper. Denne dansen av reaksjon og motreaksjon mellom (ytre) høyre og venstre kan ende opp med å tabloidisere og nulle ut det liberale sentrum.
[ Den konservative kjendisskribenten Rod Dreher vil vekke kristne til ny motstandskamp ]
Minoriteten i minoriteten
Et annet paradoks som fremheves i boken, er at velmente forsøk på å innskrenke ytringsfriheten fort kan ende opp med å kneble minoriteten i minoriteten, eksempelvis sekulære muslimer. Mens loven om hatytringer gir et juridisk rammeverk i møte med ekstremisme, er tonen i debatten og det faktiske ytringsrommet vel så viktig. Ytringsfrihetsdiskursen må altså også handle om «moral, dannelse og sosiale sanksjoner», slår redaktøren fast. For hva er det egentlig legitimt å ytre før man blir utsatt for sosiale sanksjoner? Én ting er vår grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet, en helt annen de personlige og sosiale konsekvensene det kan medføre å ytre seg. Dette har blant annet varslere, religionskritikere og aktivister mot æreskultur og sosial kontroll kjent på kroppen.
Jeg tillater meg å etterlyse enda mer om forholdet mellom religionsfrihet og ytringsfrihet og friksjonen som her kan oppstå.
— Andreas Dingstad
To artikler som kan fremheves i så måte, er filosofen Lars Fr. H. Svendsens om akademisk frihet og faren for selvsensur blant fagfolk i frykt for sosiale sanksjoner, samt dansk-marokkanske Halima El Abassi fra organisasjonen LIM (likestilling, integrering og mangfold) og hennes beretning om sosialarbeideres frykt for å snakke offentlig om følsomme emner som æreskultur og negativ sosial kontroll.
Religionsfrihet versus ytringsfrihet
Religionskritikk og retten til ikke å tro eller tro annerledes er godt dekket – med Pakistans drakoniske blasfemilovgivning og teokratiske regimers lobbyisme for blasfemiforbud i Vesten som eksempler. Likevel tillater jeg meg å etterlyse enda mer om forholdet mellom religionsfrihet og ytringsfrihet og friksjonen som her kan oppstå, ikke bare ut ifra retten til ikke å tro og skifte tro, men å faktisk ytre og etterleve sin tro.
[ Som kontrær ideologikritikk blir Lena Anderssons siste roman rett og slett for tynn ]
Dette er ikke blitt mindre aktuelt etter det nylige høringsforslaget fra Klepp kommune om å strupe statsstøtten til forsamlinger som ikke deler samfunnets credo hva gjelder synet på likestilling og samlivsformer.
En av våre viktigste debatter
I et mylder av mer eller mindre interessante meta-debatter er den om ytringsfrihetens kår en av vår tids viktigste. På tross av en viss overlapping i enkelte av tekstene, er «Ingen frihet uten ytringsfrihet» et godt og viktig bidrag, ikke minst i lys av den ferske ytringsfrihetskommisjonens videre arbeid. Vil de hardt tilkjempede rettighetene vi tar som en selvfølge vare evig, og hva skjer over tid dersom våre folkevalgte er villig til å fire på viktige liberale prinsipper i møte med krav fra autoritære stater, basert på økonomiske og religiøse interesser?
Det er fristende å sitere Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda, som i sin tekst om ekstremisme og sensur viser til de globale innstrammingene i ytringsfriheten, og hevder at det er «et paradoks at vi i Norge diskuterer begrensninger, heller enn beskyttelse og utvidelse av ytringsfriheten».
---
BOK: SAKPROSA
Arnfinn Pettersen (red.)
Ingen frihet uten ytringsfrihet
Humanist forlag 2021
---
