Mats Eilertsens pandemiplate er tidvis styrtvakker

Det er manges opplevelse at det blir færre og færre flater for musikkjornalistikk viet løpende nye utgivelser i de store mediene her i landet. Selv når det skrives om musikk, blir gjerne selve musikken sekundær. Det kan derfor oppleves som mildt paradoksalt også å åpne en anmeldelse av den meritterte jazzbassisten Mats Eilertsens nye soloalbum Solitude Central med betraktninger av typen det kjennes ut som det allerede er nok av: noe om musikkens kår under korona eller enda en kjedelig utlegning om Den Nye Musikkøkonomien, fra en skravleklasse som får betalt, mens det er så som så for musikeren som skaper den aktuelle musikken. Så, burde man, med all respekt, ikke heller skynde seg litt ekstra til låtene?

---

Album: Jazz/eksperimentell

Mats Eilertsen

Solitude Central

Hemli, 5. februar 2021

---

92 desibels ensomhet

Hvordan det nå enn er, i Mats Eilertsens tilfelle er det denne gangen slik at raskeste vei til lyden man hører, går gjennom å bruke litt tid på å fastslå den tette sammenhengen mellom form og innhold, omstendigheter og tematikk.

Plata er en liveinnspilling fra 30. mars 2020, fra en konsert Eilertsen gjorde på Sentralen i Oslo, i rekken av publikumsløse strømmekonserter initiert av Christer Falck tidlig i pandemien. Vi hører Eilertsen alene på kontrabass og elektronikk gjennom seks låter og ett digitalt bonusspor hentet fra en annen konsert. Albumet utgis på eget selskap og gjøres tilgjengelig på vinyl og CD, og kan kjøpes via Bandcamp, men Eilertsen holder det unna strømmetjenester som Spotify. I det ligger det også et nærmest politisk statement som inngår i fortellingen om hvordan musikere forsøker å finne nye veier til overlevelse i den omtalte Nye Økonomien.

Selv en av landets flotteste innen jazzfeltet må i løpet av få år vandre opp og ned i hele spekteret fra high end studio på Europas fornemste jazzetikett til direktevippsingens verden.

—  Ole Johannes Åleskjær

Jazzstjerne og Vipps-økonomi

Den fortellingen handler også om at selv en av landets flotteste og mest respekterte innen jazzfeltet i løpet av få år må mestre å vandre opp og ned i hele spekteret fra high end studio med produsent på Europas fornemste jazzetikett til direktevippsingens verden. Om det skyldes pandemi eller tingenes tilstand i musikklivet for øvrig, er det altså uansett liten plass for gamle tiders store musikerego i den delen av norsk musikkliv Eilertsen befinner seg i.

Eilertsen har vært med på et enormt antall utgivelser med alt fra Tord Gustavsen og Solveig Slettahjell til Arve Henriksen og Nils Økland. I fjor kom den originale sammenstillingen av latinske messevers og Tor Ulven-poesi han gjorde sammen med Trio Mediaeval på Memorabilia. Eilertsen har også en rekke utgivelser under eget navn og med trioen sin. ECM-plata And Then Comes the Night fra 2019 var ei helt outstanding flott plate, full av klartenkt triosamspill. Men det er en annen soloutgivelse fra samme år, den mer eksperimentelle Reveries and Revelations (Hubro), som danner et utgangspunkt for årets Solitude Central.

Alltid freidig

Jeg kalte den kosmopolitisk orienterte Reveries and Revelations «en real natteflyvning» da den kom, mye på grunn av alle de mørke, flytende stemningene som oppsto av Eilertsen buestrøkne bass og elektronisk bearbeiding av lydbildet. Den gangen hadde han gode medhjelpere som Geir Sundstøl og Arve Henriksen, men soundet og vektleggingen på mørke drag og horisontal utstrekning er likevel beslektet her. Temaet denne gang gjenspeiles i den nærmest selvforklarende albumtittelen og det faktum at Eilertsen spiller alene på Sentralen og improviserer fram materialet oppå de lydene han selv kjører i loop som underlag. Konteksten printes med andre ord ganske direkte ut i platerillene. Velkommen til ensomhetssentralen.

Ikke for det. Vi har kanskje ikke et ord som helt dekker det engelske «solitude». Så om Solitude Central er lyden av negativ ensomhet eller bare det fine ved å være alene, eller noe på skalaen mellom, kan vel egentlig lytteren selv få matche med sine egne nyanser av opplevd ensomhet/alenetilværelse under den pågående pandemien. Likevel kan det være fristende å begynne med å nevne at avsluttende «Closing Solitude» er en aldeles styrtvakker improvisasjon med tremolo over den kjente salmen «Alltid Freidig».

Bassens muligheter

Det nevnes ikke eksplisitt noe sted, og trenger selvsagt heller ikke legge noen føringer for om hvorvidt plata har en religiøs håpsdimensjon ved seg eller ei, slik de gamle messetekstene i fjor også måtte nytolkes når de sto i en ny sammenheng. Men forankringen i en slik tradisjon tilfører dybde i en tid som denne. Folk har trengt mot før! Om følelsen av dybde skyldes det velutprøvde, bestandige og gamle, eller også står i kombinasjon med noe evig, tidløst større, er åpent for fortolkning.

Bare en sjelden gang slår musikken ut i sint fuzz. Den elektroniske manipulasjonen må sies å være ganske subtil, bortsett fra at mye baserer seg på å skape plattformer for lys og mørke i improvisasjonene. Det ljomer, det knirker, før «3rd Solitude» og «4th Solitude» skaper en fredfull konsentrasjon i midten. Disse kan også stå som eksempler på vellykkede spor. Buestrøk avbrytes av skjønne, fingerspilte melodiske passasjer. Noen ganger låter Eilertsen nærmest som en strykekvartett alene, og ofte assosierer man til noe urgammelt i tonevalget. Som hos mange andre om dagen, er «jazz» også her et temmelig fleksibelt begrep, og Eilertsen er blant de mange som hinter til norsk folkemusikk, stillestående luft i middelalderkirker eller seterhus eller, i likhet med Arve Henriksen og utallige andre, låner tonesprang fra ikke-vestlig tradisjonsmusikk.

Sidespor

Det ligger naturligvis også en absurditet man ikke hadde kunnet se for seg for kort tid siden, i at en kjent musiker står og sender lyd ut alene i et klubblokale ment for liv og mange mennesker. Man får nesten håpe på at man om noen år drar plata ut av hylla, sortert på E, og utbryter overrasket: «Tenk at musikere gjorde dette! Ganske sjukt å tenke på!». Utover dét, har Solitude Central visse begrensinger som gjentatt stuelytting, selv om noen låter utmerker seg sterkt. Det må gå an å glede seg aller mest til at Eilertsen kan utfolde seg på de mer flerdimensjonale hovedsporene igjen, i samspill med trioen sin eller andre. Tipper han gjør det samme.