Mats Eilertsens pandemiplate er tidvis styrtvakker

Det er manges opplevelse at det blir færre og færre flater for musikkjornalistikk viet løpende nye utgivelser i de store mediene her i landet. Selv når det skrives om musikk, blir gjerne selve musikken sekundær. Det kan derfor oppleves som mildt paradoksalt også å åpne en anmeldelse av den meritterte jazzbassisten Mats Eilertsens nye soloalbum Solitude Central med betraktninger av typen det kjennes ut som det allerede er nok av: noe om musikkens kår under korona eller enda en kjedelig utlegning om Den Nye Musikkøkonomien, fra en skravleklasse som får betalt, mens det er så som så for musikeren som skaper den aktuelle musikken. Så, burde man, med all respekt, ikke heller skynde seg litt ekstra til låtene?

92 desibels ensomhet

Hvordan det nå enn er, i Mats Eilertsens tilfelle er det denne gangen slik at raskeste vei til lyden man hører, går gjennom å bruke litt tid på å fastslå den tette sammenhengen mellom form og innhold, omstendigheter og tematikk.