Kan USA reddes?

Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? spør Espen Hammer i et dystert innledningskapittel til boken USA - en supermakt i krise. Han må jo tross alt synes det er noe bra med dette landet. Han er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia og har bodd der i over tjue år. Likevel begynner boken omtrent som Donald Trumps innsettelsestale i 2016, med å beskrive USA som en forfeilet dystopi.

Etter denne innledningen kan det være fristende å si at det får være måte på svartmaling og legge boken fra seg. Men Hammers anliggende er ikke å gi en uttømmende beskrivelse av USA, derimot å analysere en krise, både for å forstå den og for å peke på alternativer.

Risikosamfunnet

Risikosamfunnet er et sentralt begrep i Hammers analyse. Han har hentet det fra den tyske sosiologen Ulrich Beck. Det er et samfunn der det ikke er kollektivet, men den enkelte som bærer ansvaret – og dermed tar risikoen – for sitt liv. Det innebærer en stor frihet der individet selv kan velge sitt liv, men også bærer ansvaret om man mislykkes. Hammer vil analysere hvordan denne sosiale konstruksjonen ble til.

Heller enn å henge seg opp i Trumps personlighet, synes jeg dette gir en forståelse av det som skjer - og av at det slett ikke er over med at Trump går av som president.

—  Erling Rimehaug

Det amerikanske samfunnet ble formet i USAs ekspansjonsperiode fra midten av 1800-tallet, da landet med alle sine ressurser lå åpent og mennesker fra hele verden strømmet til for å ta det i bruk. Kollektive og statlige initiativ og reguleringer framsto da som en hindring for den enkeltes muligheter.

Sammenbruddet for denne ubegrensede kapitalismen i mellomkrigstiden åpnet for kollektivt ansvar. Gjennom Roosevelts New Deal til Lyndon B. Johnsons sosiale reformer og borgerrettigheter på 1960-tallet tok staten et langt større ansvar enn under den uregulerte kapitalismen.

Nyliberalismen

Kunne dette ha vart? spør Hammer. Kunne USA forsatt å utvikle seg i retning av en form for velferdsstat? Han svarer egentlig ikke på spørsmålet, men konstaterer at den økonomiske krisen på 70-tallet med stagnasjon, inflasjon og arbeidsledighet førte til et tilbakeslag til risikosamfunnet.

[ Det amerikanske marerittet ]

Det var de nyliberale økonomenes som vant fram med sin løsning på krisen: Å bygge ned restriksjonene på kapitalismen, privatisere statlige oppgaver og redusere skattene for de rike. Slik skulle de få ny fart på økonomien, noe som i lengden ville komme hele samfunnet til gode. Det mente de ville tjene de fattige bedre enn velferdsordninger som holdt dem nede i varig fattigdom.

Det var republikaneren Ronald Reagan som innførte denne nye politikken. Men den ble siden fulgt opp av Bill Clinton og det demokratiske partiet. Heller ikke Obama brøt med dette. Obamacare var offentlig finansiering av private løsninger, omtrent som Frp vil ha her.

Resultatet er blitt et system med store forskjeller, med offentlig fattigdom og gode private løsninger bare tilgjengelige for den rikeste delen av befolkningen. Den liberale handelspolitikken førte til at industriarbeidsplassene forsvant, og finanskrisen rammet store deler av den lavere middelklassen.

Høyrepopulismen gir tilhørighet

Siden venstresidens parti – demokratene – var ansvarlige for denne politikken, og de moderate republikanerne var enige i den, ble det høyrepopulistene som ga folk et tilbud om en løsning og et utløp for harmen de følte. De kunne tilby en tilhørighet og et fellesskap som det liberale risikosamfunnet med sin frihet ikke gir.

[ Kirken har medisin mot høyrepopulisme ]

Mens liberalere ser folket som en samling individer med ulike interesser i konkurranse med hverandre, ser populistene folket som en enhet med makt og vilje som ikke lar seg delegere, sier Hammer. Man kan ikke representere folket, man må tilhøre det. Da blir det viktig å sette grenser mot de som ikke tilhører folket. Fiendene er eliten, som har sviktet folket, og de som ikke tilhører folket – som innvandrere og minoriteter.

Forklarer fenomenet Trump

Derfor må politisk lederskap springe ut av folket, ikke ved at det velges ut noen til å representere folket, men gjennom en leder som er et uttrykk for folket gjennom å tilhøre det. Dermed vil opposisjonen nødvendigvis være en folkefiende.

[ Det er ikke bare Trump som splitter ]

Disse forestillingene forklarer fenomenet Trump, både den enorme tilslutningen han har fått og motstanden mot å akseptere at folkets mann skal bli fratatt lederskapet. Heller enn å henge seg opp i Trumps personlighet, synes jeg dette gir en forståelse av det som skjer – og av at det slett ikke er over med at Trump går av som president.

Maktesløs venstreside

Venstresiden har vist seg ute av stand til å svare på utfordringene fra risikosamfunnet. Hammer finner noe av forklaringen i identitetspolitikken på venstresiden (selv om høyrepopulismen også er identitetspolitikk). Den springer ut av behovet for oppgjør med diskrimineringen av svarte og andre minoriteter. Men den har utartet slik at det ikke lar seg gjøre å samle et fellesskap. Man splittes opp i grupper som bare kan tale for seg selv. Det solidariske håndtrykket er erstattet med regnbuen, sier Hammer.

Det politiske systemet i USA har vist seg uegnet for å håndtere den polariserte situasjonen som er oppstått. Maktfordelingssystemet krever egentlig samarbeid og kompromisser. Når nasjonalforsamlingen er låst av uforsonlige motsetninger, øker presidentens makt. Det åpner for en utvikling i autoritær retning, mener Hammer. Et uoversiktlig valgsystem som gir minoriteter mindre innflytelse bidrar dessuten til å minske tilliten til det demokratiske systemet.

Autoritært demokrati

Men han ser ikke – som en del andre – et USA på vei mot fascisme. Derimot peker utviklingen i retning av et autoritært demokrati. Han håper riktig nok at den krisen USA nå er inne i kan åpne for at risikosamfunnet erstattes av solidaritet og likhet. Men han tror ikke helt på det – og avslutter med at USA ikke lenger lar seg elske – i alle fall ikke ukritisk og idealiserende.

Selv om det på sett og vis er en dyster og negativ bok, synes jeg analysen av høyrepopulismens appell og venstresidens famling gir et godt bidrag til å forstå det som nå foregår i dette landet som er så viktig for oss, enten vi elsker det eller ikke.

[ Det kristne høyres maskuline ideal ]

[ Snur de ryggen til Trump nå? ]

---

SAKPROSA

Espen Hammer

USA - en supermakt i krise.

Kagge forlag 2021

---