Anmeldelser

Albert Camus viser oss at hvert menneske er det første mennesket i sitt eget liv

«Høsten er en annen vår, da hvert løv er en blomst», sa forfatteren Albert Camus nærmest profetisk: Hans høst kom raskt og brutalt, han døde i et av litteraturhistoriens mest myteomspunne ulykker.

Det var småregn og glatt på Route Natioale 5 den dagen – han var sammen med sin forlegger, sin kone og sin datter, da forleggerens bil, en turbosterk sportsbil, en Facel Vega, rasende skled av vegen, traff et tre og ble kastet inn i et annet. Det var mandag fjerde januar 1960, Camus døde momentant. I gjørma ved siden av vraket, lå veska hans med et uferdig manuskript, Le premier hommes, Det første menneske – først kalte han den Adam. Familien, forfattere og forlegger brukte 34 år på å bestemme seg for om det skulle utgis. Alle var enige: Nei! Så snudde det, i 1994 kom den ut på fransk, året etter på norsk og i dag på nytt på Bokvennen forlag.

Forstyrres gladelig

I dag, om Albert Camus litterære bo skulle gjøres opp, er det sikkert mange som mener utgivelsen var feil. For meg, når jeg leser den igjen nå, står romanen fram i sin «ufullkomne» fullkommenhet, kanskje ville han ha stokket om på kapitlene, i boka følger det også en rekke (meget interessante) notater, rått og rett fram.

Selv snakket han om at dette skulle bli hans mesterverk. En sånn påstand kan være formastelig for en som personlig og gladelig «forstyrres» til å ta stilling til verden gjennom hans Pesten, Fallet og Muren. Her er han tilskuer i menneskenes verden, og for en tilskuer! Det handler om et i klarhet, nesten beskjedenhet og kledelig reservert forfatterskap. Om Det første menneske sa Camus at han ville at romanen skulle være «fylt av kraft og kropp». Og vi leser det, hans medfølelse, innsikt i barndommens psykologi og kjærligheten til mennesket er det.

Vil lindre

Det første menneske handler ikke om «det første mennesket», men om at hvert menneske er det første mennesket i sitt eget liv. Den er jo så gjennomtrengende, men for Guds skyld ikke ukomplisert, denne gleden ved å leve, utforske og oppdage.

«Usynlig» til stede er Camus’ alltid kontroversielle dilemmaer, som tvinger oss til å ta stilling til vår egen eksistens.

—  Olav Egil Aune

Camus, som startet livet i ytterste fattigdom, og som leste og skrev for å finne ut hva verden var laget av og hvorfor vi er her, endte opp med en nobelpris i litteratur. Med sin vide kunnskap ville han lindre menneskets lidelse. Det han visste, og som han snakket om, var at «noe eller noen i verden har en mening, og det er mennesket, siden det er den eneste skapning som krever en mening. I denne verden finnes det i hvert fall én sannhet, og det er menneskets. Det eneste argument for verdens eksistens er mennesket selv.» Til sine venner sa han at Det første mennesket skulle bli hans Krig og fred.

Solens og havets kraft

Det handler om hans eget liv, i stor grad hentet han fram råmaterialet som han kjente så godt fra oppveksten i Alger – fattigdom, andres og egen lidelse, vegen til kunnskap (rivende vakkert beskrevet), farens død i krigen før dikteren var ett år. Vi leser: «Han hadde fylt seksten år og tjue år og ingen hadde snakket med ham, han hadde måttet lære alene, vokse opp og herdes alene, alene hadde han måttet finne sin moral og i sannhet, alene hadde han måttet fødes som menneske for å fødes én gang til, en langt mer smertefull fødsel, den som innebærer å bli født for de andre, for kvinnene, lik alle som var født i dette landet og som én etter én forsøkte å leve uten røtter og uten tro og som alle i dag, når de risikerte den endelige navnløsheten og utslettelsen av de eneste hellige spor av deres vandring på jorden, nemlig de uleselige gravhellene som natten nå hadde dekket til på kirkegården, måtte lære å bli født for de andre, for denne gigantiske skaren av erobrere som nå var blitt fordrevet og som hadde vært deres brødre og forløpere på denne jorden.»

---

Albert Camus (1913 – 1960)

Fransk forfatter og filosof, født i Alger.

Mottok Nobels litteraturpris i 1957.

Kjent ikke minst for romanen Pesten, som har nådd skyhøye salgstall over hele verden etter koronautbruddet.

Hans etterlatte, uferdige roman Det første menneske lanseres nå på norsk for annen gang (Bokvennen forlag)

---

En fødsel

Romanen starter nærmest bibelsk, med en fødselsscene som er Maria og Josef verdig. Det var regn, det var natt, det var søle, da en fødende kvinne, mannen hennes, en skysskar og en hest, suser gjennom mørket, og etter ubærelig lang tid nådde sitt nye bosted og kunne føde. En god, arabisk tjener skjønte hva som skjedde, og tente opp i peisen i det kalde, tomme huset. De la kvinnen – Camus bestemor, forhåpentlig vis – på en madrass på golvet, før han fikk tak i en doktor. Deretter går det mer «lyrisk» for seg, personene materialiserer seg i all sin menneskelige fylde.

Ble kastet ut

Og det er det, rørende til tårer til tider og muskler til mot. En roman som består av det «viktige» – om barndom, skole, kroppens liv og reaksjoner, solens og havets kraft, en sønns smertefulle kjærlighet til moren og lengselen etter en far. Men det er også historien om kolonitiden i det enorme og ikke alltid like gjestmilde, afrikanske landskapet med de underliggende effektene av krig og opprør. Men først og fremst er det en gripende fortelling, denne gangen langt fra Camus’ mer intellektuelle og filosofiske skrifter og romaner. Og «usynlig» til stede – Camus’ alltid kontroversielle dilemmaer, som tvinger oss til å ta stilling til vår egen eksistens. Ikke bare en og en, men i et fellesskap. Han gjorde oppmerksom på at ett menneskes frihet alltid oppnås på bekostning av et annet menneskes frihet. Da kastet frihetskjemperen over alle, Sartres, ham ut av kretsen og det nære vennskapet.

Ekte tone

«Vent ikke på dommedag. Den kommer hver dag», sier Camus et sted. Og «Velsignet er det hjertet som kan bøye seg, det vil aldri knekke». Det Camus gjør i Det første menneske – og det meste av det han skriver – er en bedrift i vår tid, hvor romaner selges på fargerike plots og mindre på forfatterens evne til å finne og fastholde en fullstendig ekte tone.

---

ROMAN

Albert Camus

Det første mennesket

Oversatt av Christine Amadou

Bokvennen forlag 2021

Det første mennesket

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser