Anmeldelser

Anmeldelse: Respektfull myteknusing om Olav den hellige

Ble Norge kristnet av Olav den hellige? Og hvorfor ble han saligkåret? Skuespiller Kristofer Hivjus jakt på sannheten om sin store helt er blitt en morsom dokumentar.

Ordet morsom er kanskje pussig å bruke når det handler om å finne fakta om en rå leiesoldat som endte som helgenkonge. Men jeg må stadig smile av dokumentarseriens to ledende skikkelser: Den energiske Kristofer Hivju farter rundt om i Norge, samt øst og vest og sør i Europa med sin herlige hustru, Gry Molvær Hivju, for å finne ut hvem Olav Haraldsson var.

Kristofer er full av begeistring for helten som gjorde at han ble skuespiller – han var seks år da han første gang så sin far, Erik Hivju, spille helgenkongen i Stiklestad-spelet. Som voksen har Kristofer skrevet stykker om Olav den hellige og elsker å spille det han kaller testosteronbomben av en vikingkonge.

Gry kommenterer støvlene han tar på for å framstå som en bredbeint Olav. Hun hvisker til oss at han har et litt romantisk bilde av helten sin, men følger omsorgsfullt med på ferden i kongens fotspor og leter opp forskere i jakten på sannheten. Det oppstår en fruktbar dynamikk dem imellom der Gry kommenterer nøkternt og gjerne trøster Kristofer, som da han utbryter: – Jo nærmere vi kommer Olav, desto mer forsvinner han. Jeg har spradet rundt med sverd i hånden, men nå smuldrer heltebildet mitt vekk!

---

TV: Dokumentarserie

Olav

NRK-dokumentar i tre episoder

Regi/manus: Stian Trovik

Aldersgrense: 12 år

Vurdering: Ekteparet Hivju er perfekte fortellere i jakten på Olav den hellige

---

Myteknuser

Det er skrevet mye om Olav Haraldsson (ca. 993–1030), men lite i hans korte levetid. Kristofer Hivju drar til Island og får vite at skaldekvadene er det mest pålitelige hos Snorre Sturlason som skrev om helgenkongen 200 år etter hans død. Men diktene er ofte gåtefulle.

Ekteparet drar til England for å sjekke om Snorres framstilling stemmer: Seilte tenåringen Olav opp Themsen og rev ned London Bridge for å hjelpe den engelske kongen med å gjenerobre byen fra en dansk vikingkonge?

Her benytter regissør og manusforfatter, Stian Trovik, en strålende dramaturgi idet Kristofer skuer ut over Themsen og ser for seg hva Snorre påstår skjedde. Her får vi en lekker rekonstruksjon av pilregnet som farer over vikingskipene med unge Olav om bord, og ser hvilken snedig list vikingene skal ha brukt for å velte London Bridge. Så får Gry og Kristofer møte engelske forskere som har en helt annen versjon.

Ettertenksomme blir Hivju-paret også i Canterbury der de får høre hvordan barnekrigeren Olav var leiesoldat for en dansk vikingkonge. I 1011 deltok han da hæren plyndret og herjet, voldtok og drepte 800 mennesker i den engelske kirkens sentrum. Det er ingen hyggelig sannhet som avdekkes om Norges helgenkonge – han er jo nærmere djevelen enn Gud! utbryter Kristofer.

Kristofer Hivju finner blodige spor i jakten på sin helt Olav den hellige. I England avdekker han og Gry en overraskende og grusom historie. 0

Makt og tro

Hva man får ut av Olav, avhenger av hvor mye seeren har lest om Olav Haraldsson. Jeg har aldri sett Stiklestad-spelet, men kan barnelærdommen om kongen som kristnet Norge, døde i slaget ved Stiklestad og ble kåret til helgen etter at hår og negler vokste på liket. Jeg vet at Olavs stridsøks gjenfinnes i Norges riksvåpen og i Den norske kirkes offisielle våpenskjold. I tillegg har jeg vært i fødselskirken i Betlehem der St. Olav er malt på en søyle, kledd i bysantinsk hoffdrakt. Der bærer han et kongespir, ikke stridsøks.

Slik er jeg en perfekt seer når Hivju-paret drar til Moster og får høre av Torstein Jørgensen, professor i kirkehistorie, at nordmenn var kristne før Olav tok kongemakten. Og at da han lot seg døpe i Rouen i 1013, kan det ha skjedd ikke bare ut fra personlig tro, men for å gi seg selv den makt som den kristne Gud skjenket konger i Europa.

Også Tore Skeie river ned Kristofers heltebilde. Olav hadde neppe noen visjon, kristningen var et langsomt skred, han ble blåst opp etter sin død, sier historikeren og skuffer Hivju.

Det er godt at ekteparet sist i andre episode kommer seg til Novgorod og sporer opp ny kunnskap om Olav og prinsessen han elsket – Ingegjerd av Sverige – men aldri fikk gifte seg med. Her byr serien på vakker poesi og en festlig avsløring!

Respektfullt

Forskerne gir så mange øyeåpnere at Kristofer spør hvorfor en fiasko av en konge – Olav måtte rømme fra Norge i 1028 – til slutt ble helgen. Også her knuses noen myter ved å vise at kirken trengte en helgen for å styrke Norges kongemakt mot danskeveldet.

Men samtidig viser Hivju-paret respekt for den fromheten som Olav den hellige ble til del helt fra pilgrimmer valfartet til Nidaros på 1030-tallet. Vi får møte katolikker i St. Olavs kirke i Oslo som tilber en relikvie etter kongen, og gresk-ortodokse munker og nonner i Valldal som har bygget et kloster for helgenen.

Olav kunne blitt en tv-serie som på nedlatende vis latterliggjorde menneskers fascinasjon av St. Olav. Hivju-ekteparet gjør overhodet ikke det, de formidler at selv når myter sprekker, er Olav Haraldsson et viktig ikon som bidro til at Norge ble en egen stat.

Men Kristofers siste setning bør man lytte til på Stiklestad når han mumler: – Kanskje bør vi få et nytt spel som er mer sammensatt?

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser