Anmeldelser

«Sjel» viser at Pixar kun konkurrerer med seg selv

Årets mest åndelig spekulerende film er en familievennlig Disney-produksjon. Tonen er behersket, fjernt fra det infernalske lydmaset man forbinder med barnevennlig animasjon.

Pixar, Disneys mest påaktede animasjonsavdeling har ingen berøringsangst for store og eksistensielle spørsmål. Innsiden ut (2015) var en dramatisering av kaoset i følelseslivet til en skolejente som flyttet til et nytt sted. Handlingen foregikk – fullstendig bokstavelig talt – både på det ytre og indre plan. Mens hovedpersonen slet med tilpasningsvansker i en ny by, fulgte vi dramatikken inni henne, hvordan rollefiguren Glede måtte finne veien tilbake til hovedkvarteret. Filmen brøt med fordommer mot disneysk sødme, den diskuterer blant annet hvor viktig sorg er for alle mennesker. I 2017 produserte studioet Coco, om en meksikansk tolvåring som havner i dødsriket ved et uhell.

---

Film: Animasjon/familiefilm

Sjel

Regi: Pete Docter

Stemmer: Jamie Foxx, Tina Fey, Questlove, Phylicia Rashad, Daveed Diggs & Angela Bassett

Lengde: 1 time, 46 minutter

Aldersgrense: 6 år

Tilgjengelig på Disney+ fra 25. desember 2020

---

I Disney-filmen Sjel møter vi jazzmusikeren Joe Gardner som etter et uhell havner i det hinsidige.

Sjeler uten mennesker

Årets store Disney-julefilm går rett på strømmetjenesten Disney+ og følger i samme spor: I Sjel stifter vi bekjentskap med jazzmusikeren Joe Gardner idet han prøver å få kustus på et skranglete skoleorkester. Han mottar et tilbud om fast ansettelse som musikklærer som selve manifestasjonen av midtlivskrise. Skulle han ikke bli berømt jazzpianist? Neste dag får han sitt livs sjanse: Han skal spille konsert med en av sine store, berømte idoler. Men i lykke-befippelsen havner han i en (nærmest demonstrativt uspektakulær) ulykke og det foretas et sceneskifte fra et høstlig New York til det hinsidige.

I Pixars tankeunivers er det første man møter etter døden en slags oppadgående rulletrapp

—  Einar Aarvig

I Pixars tankeunivers er det første man møter etter døden en slags oppadgående rulletrapp, midt inne i et endeløst svart verdensrom. På toppen skinner et enormt lys, men Joe har en konsert han vil spille, han er ikke interessert i livet etter døden, uansett hvor harmonisk det måtte være.

Dermed havner han i en avdeling for sjeler som ennå ikke har fått menneskekropp («Hva, tror du man er FØDT med en personlighet?») – hvor han inntar en mentor-rolle for en eldgammel sjel-umulius. Sjel 22, som hun heter, har slitt ut tålmodigheten til kapasiteter som Arkimedes, Mor Teresa og den sveitsiske psykologi-pioneren Carl Gustaf Jung.

Meningen med alt

Det handler om å finne gnist, mening og glede i livet, om å se ens livssituasjon og egenskaper fra utsiden. Slik skapes det en parallell til juleklassikeren Livet er vidunderlig fra 1946, der en engel overbeviser hovedpersonen om hans verdi ved å vise ham all lykken han har skapt for folk rundt seg.

Sjel, regissert og skrevet av veteranen Pete Docter, er ikke redd for advarsler av moralsk art: Hvis gleder blir til besettelser, hindrer de deg fra å leve livet på en god måte.

I Disney-filmen Sjel møter vi jazzmusikeren Joe Gardner som etter et uhell havner i det hinsidige.

Behersket

Nettopp Carl Gustaf Jungs teorier om det kollektivt ubevisste trer frem som en av mange inspirasjonskilder: Her er kvantemekanikk, åndelige spekulasjoner og eksistensialistisk grubling, de ulike formene for filosofi går aldri på bekostning av spenningen (vil Joe komme tilbake til konserten?) eller menneskeligheten og varmen. Tonen er behersket, fjernt fra det infernalske lydmaset man forbinder med barnevennlig animasjon.

På papiret kan det virke som om mye lugger: Kan man virkelig blande hinsidighet, filosofi, eksistensialisme og moraldiskusjoner sammen til en familievennlig og effektiv film, og i tillegg la soundtracket bestå av improviserende jazz? Det høres definitivt ikke ut som en kassasuksess, men Pixar er lykkeligvis villige til å ta sjanser, og resultatet er et mesterstykke i tilgjengeliggjøring.

I Disney-filmen Sjel møter vi jazzmusikeren Joe Gardner som etter et uhell havner i det hinsidige.

Kunstnerskap

Filmens vellykkethet bunner i virtuositeten og selvsikkerheten den er laget med; en slags naturgitt suverenitet som gjør at vi godtar alt fra katter med menneskesjel til Picasso-lignende visualiseringer av «møtepunktene for alle verdens kvantefelt». På dette nivået konkurrerer Pixar bare med seg selv, og slik blir det mest sentrale ankepunktet at filmen ikke helt finner opp kruttet, at den er en litt for tydelig videreføring av Innsiden ut og Coco. Det går også an å kalle det kunstnerskap.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser