Anmeldelser

Viggo Mortensens «Falling» skildrer far som autoritær gammel gubbe

Det handler om et sårt forhold mellom far og sønn, vonde minner om foreldre som ikke klarte å holde sammen. «Falling» er Viggo Mortensens regidebut.

Den kjente skuespilleren skrev manuset etter at moren hans døde, og har tilegnet filmen til sine to brødre, Charles og Walter. Men Viggo Mortensen er også personlig berørt.

I intervjuer har han understreket at historien om en gammel far og hans voksne, homofile sønn for det meste er diktet opp. Men visse mørke minner som flettes inn, kan alle tre Mortensen-brødrene kjenne igjen. Det gjelder særlig dynamikken mellom det fiktive foreldreparet Gwen og Willis på 1960-tallet.

---

Filmanmeldelse

Falling

Drama

Regi: Viggo Mortensen

Med: Viggo Mortensen, Sverrir Gudnason, Hannah Gross, Lance Henriksen, Laura Linney, David Cronenberg, Terry Chen

USA 2020

1 time 52 minutter

Aldersgrense: 12 år

Vurdering: Velspilt, dyster og litt for lang.

---

Fortid og nåtid

Falling pendler mellom et nåtidsplan der Willis er en eldre mann med begynnende demens, og et fortidsplan som gir glimt fra hans to ekteskap samt forholdet til sønnen John og datteren Sarah, barn han fikk med den første kona, Gwen.

Hendelsene finner sted på en avsidesliggende gård i Midtvesten der Willis’ lidenskap er å holde på med hester og gå på jakt. Etter hvert flytter Gwen vekk med barna, og han får seg ny kjæreste.

På nåtidsplanet er Willis blitt enkemann og strever med klare seg alene. Han har foreslått at sønnen John, som bor i California med ektemannen Eric og en liten datter, skal hjelpe ham med å selge gården og finne et sted å bo i nærheten av dem.

Men når Willis omsider kommer hjem til John og Eric, er han bare sint og sur og husker ikke at han har ønsket å flytte. I stedet renner han over av fordommer mot homofili, skjeller ut den liberale delstaten de bor i, og kommer med stikk til mennesker av en annen rase (svigersønnen Eric har kinesiske og hawaiiske røtter).

Uspiselig

Noe av Willis’ uspiselige oppførsel kan unnskyldes med demens-sykdommen – det går på mannens ære løs når han innser at han glemmer, roter og trenger hjelp. Ut av ham velter slibrigheter, kjefting og insinuasjoner mot John og Eric, Sarah og hennes tenåringsbarn. Den eneste som slipper unna, er minstejenta Monica, det homofile parets datter. Ikke rart ungdommen Will, oppkalt etter bestefaren, ved en familiemiddag roper ut: – Hvorfor må du alltid lage bråk når vi møtes? og går sin vei.

Man kan forstå Sarah som hvisker i brorens øre om faren: Himmelen vil ikke ha ham, helvete sender ham stadig i retur.

Mortensens utfordring med å tegne faren så negativt, er at jeg som publikummer sliter med å holde ut med gamlingen – skjønt både Sverrir Gudnason og Lance Henriksen spiller ham overbevisende som ung og gammel mann. Nesten to timer i selskap med denne surpompen er i lengste laget, regissøren burde strammet inn enkelte scener.

Det hjelper noe, men er samtidig sørgelig å høre, at Willis hadde en fæl far. Så trist, her har holdninger gått i arv på landsbygda: Sønner er i generasjoner blitt oppdradd til å være heteroseksuelle machomenn og intolerante cowboyer. At John (spilt av tre gutter i ulik alder) har greid å bryte ut og finne sin egen identitet i en mer liberal del av landet, har sannelig kostet.

Man kan forstå Sarah som hvisker i brorens øre om faren: Himmelen vil ikke ha ham, helvete sender ham stadig i retur.

Eksplosjon

Den som i det lengste holder ut med Willis, er nettopp John (i voksen utgave spilt av Viggo Mortensen) som på imponerende vis anstrenger seg for å tåle farens utfall – helt til det en dag sprekker også for ham. Den såre oppgjørsscenen, som finner sted på gården etter at John har fulgt ham hjem igjen, ender med at han setter ord på farens største frykt: Du er sint fordi du er redd for å dø.

Så lar han faren bo alene med assistanse av en nabo i nærheten, i en erkjennelse av at det ikke nytter å fortelle en gammel stabukk hva han skal gjøre.

Hva kan man lære av en slik trist fortelling? Blant annet dette: At 1968 var en skjellsettende start på et opprør mot autoritære fedre, en livsviktig revolusjon for å sikre at mennesker kan leve sine liv fri for krenkelse på grunn seksuell legning, rase eller religion.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser