Anmeldelser

Blomster forlenger livet

Blomster hjelper oss med å forstå oss selv, skriver Kjetil Røed. Han har sett Ingeborg Kvames tegninger og trykk laget av planter plukket fra blomsterengen utenfor Rikshospitalet da kunstnerens mor lå for døden.

Hva er det vi egentlig ser når vi betrakter en tørket, presset blomst? Når en blomst plasseres mellom sider i en bok av ivrige barnefingre, og med tid og stunder klemt sammen til en tørr liten flis, eller bevares bak glass eller plastfilm av en botaniker, blir blomsten fjernet fra sitt naturlige jordsmonn og vekstsyklus. Naturforløpene den var en del av er tilbakelagt. Vi ser ikke bare en blomst eller noe som var en blomst, for de skjøre, tørre bladene vitner om tiden som har gått siden den var frisk og øyeblikket du får øye på den.

Nå den den et avtrykk av seg selv, et bilde som inngår i menneskets liv og fortellinger. Natur har blitt til kultur.

Natur som ressurs

En slik blomst kan for eksempel bli del av en beretning om hvordan floraen skal organiseres etter navn og type, som den svenske forskeren Carl von Linné (1707-1778) gjorde da han samlet inn et utall arter for å skape rasjonell orden i vekstene naturen byr på. Mennesker liker jo orden i sysakene: Vi vil sette merkelapper på verden og vite hva den kan brukes til. For mennesker er naturen oftest en ressurs som kan raffineres og bli noe vi tjener penger på. Trær kan brukes til brensel eller cellulose, som igjen kan foredles til papir. Stein og sand kan brukes til asfaltering eller byggeelementer i hus, broer og torg.

Blomster har lenge vært utgangspunkt for smertestillende eliksirer eller ingredienser i legende drikker eller supper. Men enkelte vekster, som blomstene, har også hatt en ornamental og estetisk verdi, de har rene prydvekster og vært symbolsk bindestoff i alt fra høytiders behov for autoritet til kjærlighetsforbund og kontraktsinngåelser.

Men blomster kan også hjelpe oss med å forstå oss selv.

Dødspåminnelse

Kunstneren Ingeborg Kvames tørkede blomster viser at kronblader kan være del av dødsrefleksjoner. Hun er ikke den første som har gjort den koblingen. Barokkens memento mori-malerier, som presenterte friske blomster på et bord sammen med hodeskaller og knokler, skulle minne oss på tings forgjengelighet og at vi deler skjebne med hodeskallen selv om vi nå blomstrer. Men Kvames serverer en mer optimistisk historie. Den tørkede blomsten kan sies å være blomsterrikets svar på en dødsmaske, det er sant, men blomster stivner ikke i et skremmende skall slik mennesket gjør, men forblir vakre og appellerende.

Det er derfor ikke selve døden som sådan som er det sentrale her, men snarere hvordan det som dør kan leve videre i andre kretsløp. Kunne vi ikke beskrive en tørket blomst som et minne om blomsten? Og kunne vi ikke også si at den tørkede utgaven inkorporerer de minner vi knytter til eksempelvis en sommerdag da vi plukket blomsten vi betrakter?

Minneblomster

For å ta et eksempel fra eget liv er den frydefulle oppdagelsen av å bla i en gammel bok for så å finne en tørr, innskrumpet blomst fra en annen tid noe helt for seg selv. Jeg aner ikke hvor blomsterlevningen kommer fra, men jeg er i berøring med typen opplevelse. Det er en helt særegen, nostalgisk aura ved slike oppdagelser: Den tørkede blomsten utstråler det forgangne øyeblikkets gebrekkelighet og gir oss en følelse av tidens gang som kobles til egne minner fra da vi selv som barn kunne stikke en blomst vi hadde funnet i en bok for så senere å glemme den.

Jeg liker hvordan en tørket blomst på samme tid kan eksponere sin egen sarthet og bevare hvor skrøpelige øyeblikkene i et menneskeliv er. Vi vet jo ikke når det er slutt, ethvert sekund kan i prinsippet kan være det siste.

Etterliv

Mot en slik bakgrunn er det en særegen sårhet ved verkene på denne utstillingen, siden de ble samlet fra blomsterengen utenfor Rikshospitalet da kunstnerens mor lå for døden. Tapet av henne var som å bli røsket opp med røttene, forteller kunstneren, noe som gjenspeiles i blomsteravtrykkene som inkluderer planten med jord og det hele. Minnet om moren er viklet inn i erindringene om blomstene Kvame plukket den gangen, og tapet gjengis på den måten ikke bare som noe forferdelig.

Skjønnheten i de tørkede blomstene samsvarer med det vakre i både minnet om moren og det taktile i blomsterengen. Dermed får vi et memento mori som ikke legger skjul på dødens faktum, men gir tingenes endelighet et forsonende skjær. Blomstene blir fokuspunkter i et sorgarbeid som nekter å la seg styre av dødens brutale punktum, og i stedet peker på at mennesker har et etterliv gjennom andres minner om dem.

LES OGSÅ:

Avslører både byens og kroppens villskap og drømmer

Finner gud i granskogen

Salmekritiker Arve Juritzen møter salmedikter Eyvind Skeie

Norsk-ish: De på TV så ikke ut som meg

---

Kunst

  • Ingeborg Kvame
  • Stilleben
  • Tegnerforbundet
  • 2 oktober–8. November

---

Kjetil Røed

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser