Anmeldelser

Gjenutgivelse: Jan Simonsen Quintet var spirituell jazz på norsk

Denne gjenutgivelsen bør fenge både jazzinteresserte og dem som har et forhold til den nære kirkehistoriens musikalske uttrykk.

Når etiketten Jazzaggression, drevet av Jan Fredrik Lavik, nå slipper de aldri utgitte innspillingene til Jan Simonsen Quintet på plate, er det noe som ikke bare bør fenge jazzinteresserte, men også dem som har et forhold til den nære kirkehistorien og kirkens forhold til samtidige musikkuttrykk. Tre av de fire sporene er spilt inn i Asker kirke vinteren 1976, etter at bandet hadde spilt på jazzmesse under Molde Jazzfestival sommeren før. Til tross for at bandet rundt midten av 70-tallet var godt etablert på Club 7 og i det ordinære jazzmiljøet i Oslo, har de også en forhistorie fra en spennende del av det kristne musikklivet.

Rytmer rett i hjertet

Det er selvsagt nå vi skulle hatt et fett oppslagsverk om historien til den kristne populærmusikken i Norge. Nei, vent! Det har vi jo. Mangeårig musikkjournalist i Vårt Land, Olav Solvang, gav i fjor ut den tjukke boka Rytmer Rett i Hjertet, og vier der bandet That's Why et par sider. That's Whys historie kan man lese mer om der, men det er verdt å merke seg at deres to album på LU-MI har fått litt av et etterspill, med gjenutgivelse på kredselskapet Jazzman og sampling av hippe folk. Mye av æren for nyeksponeringen skal nok kurator Lars Mørch Finborud ha, ettersom han inkluderte That's Why, og faktisk også et spor av Jan Simonsen-kvintetten på sin samling Lukk Opp Kirkens Dører – A Collection of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980 i 2011.

Jan Simonsen og Per Arne Løvold, som grunnla That’s Why, var gjennom presten Olaf Hillestad sentrale i etableringen av Forum Experimentale i Oslo mot slutten av 60-tallet. Deres jazzmesser inngikk i et forsøk på å fornye gudstjenesten ved å inkludere moderne musikk- og kunstuttrykk i kirken.

LES OGSÅ: Olav Solvang har skrevet et ­imponerende og tankevekkende verk om norsk, kristen populærmusikk

Spiritual jazz

Simonsens kvintett besto, foruten ham selv på piano og Fender Rhodes, av Trond Mathisen på sax, Svein Hansen på fløyte, Kristian Røstad på bass og Thor Bendiksen. Simonsen og Mathisen spilte også i det kjente progrockbandet Ruphus. Hvor mye kirketilhørighet dette bandet hadde på tidspunktet innspillingene gjort, annet enn at de altså utnyttet klangen i kirkerommet på innspilling, vet jeg ikke. Likevel finnes det titler som «Kyrie» (digitalt bonusspor) og «Agnus» (som i Guds Lam, Agnus Dei?) her, som kanskje hinter til at det spirituelle er forpliktet til noe ganske bestemt.

Av de fire sporene liker jeg selv de tre første best. Her sitter Simonsen bak det akustiske pianoet. Komposisjonene er fine, ikke minst balladen «Agnus», og spillingen og samspillet er inspirert, lyden transparent og tidstypisk på den gode måten. Musikken har opplagt forbilder i McCoy Tyners og Herbie Hancocks rytmiske stil. Låt 2 er for øvrig en fin versjon av «Afro Blue», mest kjent fra Coltranes kvartett, og den gjør seg godt mellom originallåtene. Lang og deilig trommesekvens fra Mathisen mot slutten! Den siste låten, pluss det synth-befengte bonussporet, er mer elektrifisert og groovy jazz og kjentes nok sin tid garantert ut som den mest framoverskuende musikken i dette settet.

LES OGSÅ: Spiritual Jazz 9 utforsker den mest mystiske musikken fra legendariske Blue Note Records

Luther

Som Mørch Finborud poengterte på lanseringen av Olav Solvangs bok i fjor, er noe av det som gjør den kristne populærmusikken i Norge på 60- og 70-tall interessant, at den kom via andre studioer og andre musikermiljøer enn det som preget den øvrige musikken på samme tid, for eksempel det meget dominerende ECM-soundet. Kristent eller ei, Jan Simonsen Quartet er i alle fall et godt eksempel på en annen tilnærming. Og det skal ikke forstås som om musikerne holder igjen noe, men spirituell jazz låter selvsagt annerledes fra en norsk kvintett enn fra de store amerikanske forbildene. Det er noe med kombinasjonen med det nesten luthersk sobre som gjør dette til temmelig fascinerende lytting likevel. Og hvorfor heter første låt «Martin», forresten?

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser