Intelligens og inderlighet

Sett fra en viss avstand, var det ikke innlysende at filmskaperen Greta Gerwig ville gi seg i kast med en roman fra 1868. 36-åringen har, siden gjennombruddet med Greenberg i 2010, beskjeftiget seg med høyst samtidige problemstillinger, både som regissør, som manusforfatter og som skuespiller i ektemannen Noah Baumbachs filmer. Men danseren i Frances Ha (2012), den ferske studenten i Mistress America (2015) og den kulturhungrige småbyjenta i Lady Bird (2017) har alle sterke fellestrekk med hovedpersonene i Louise Mary Wilcots beretning fra nordstatene under borgerkrigen.

Eierskap

Som så mange amerikanere, vokste Gerwig opp med et sterkt forhold til Little Women, og da hun gjenoppsøkte den som voksen, forstod hun at den måtte bli film. «Jeg gjenkjente hver setning, …», uttalte hun til The Wrap tidligere denne uken. «… men det var som jeg aldri hadde lest den før. Den var fullstendig moderne og relevant og merkelig og handlet om akkurat mine interesser: Forfatterskap, eierskap, kvinner, penger og krysningspunktene mellom alt sammen.»

Frøkner?

Romanen, som fikk den mer harmløse tittelen «Småfrøkner» på norsk, tar for seg forholdet mellom fire søstre og deres mor. Prestefaren er i krigstjeneste ved fronten, mor og døtre må klare seg på begrensede midler, men mye fantasi og varme.

Hovedpersonen Jo, både Alcotts og Gerwigs alter ego og talerør, drømmer om å bli forfatter. De yngre søstrene bærer også på kunstnerdrømmer, den eldste er mer tradisjonelt anlagt. Men hvordan forvalte og virkeliggjøre denne type ambisjoner i en verden der menn vokter alle porter?

Støttende

Little Women er konkret i beskrivelsen av kvinners muligheter til å tjene egne penger, her er diskusjoner om honorarer og opphavsrett. Det er befriende hvordan filmen aldri lager friksjon mellom familieverdier og kunstnerambisjoner, døtrene får helhjertet støtte for sine valg av den varme moren. Slik blir Little Women mer en historie om å finne sine egne premisser og leve etter dem, enn om opprør. Den føles aldri som noe debattinnlegg, og er samtidig betydelig mindre prektig enn tidligere tolkninger av romanen.

Tidløs-hipp

Hele persongalleriet fremstår som ekte mennesker, med ekte liv. Alcotts original-replikker leveres med største naturlighet og 2020-talls-relevans. Det er mer enn betimelig at Saoirse Ronan og Florence Pugh har mottatt oscarnominasjoner for sine gestaltninger av de mest kunstneriske søstrene. Det samme gjelder kostymedesignet, stilen er frisk og tidløs-hipp, med skjerf og hodeplagg ingen hadde snudd seg etter hvis de hadde sittet på en moderne kvinne i dagens Brooklyn eller Grünerløkka.

Hjem med klaver

Gerwig nevnte ikke kjærlighet i sin nylige begrunnelse for å filmatisere Little Women, men filmen kan utmerket kategoriseres som romantisk, selv om forholdet søstrene imellom er tillagt mer vekt enn beilere og frierier. Den lever opp til forventningene man har til oscarnominerte kostymedramaer, med realistisk-hverdagslige og storslåtte innen- og utendørstablåer i New England og Paris. Det er vakkert og stemningsfullt, med dansenumre og hestekjerrer. Det spilles Bach og Beethoven og samtidige komponister som Dvorak, Chopin og Brahms på et piano som er sentralt for handlingen.

Samtidig føles filmen aldri gammeldags, med sin friske tilnærming styrer den klar av sjangerens svært tallrike klisje-fallgruber.

Virkelighetslitteratur

En viktig årsak er den kløktige manustilpasningen, oscarnominert den også. Gerwig går ikke kronologisk til verks, hun hopper i tid. Den klassiske julescenen som åpner romanen, finner for eksempel ikke sted før en snau time ut i filmen. Scenene er organisert etter følelser, det gjør dem treffsikre og fulle av nerve.

Det dristigste grepet er at tilblivelsen av Alcotts roman, altså historien vi er inne i, er bygget inn i handlingen, men her er den skrevet av bokens hovedperson, Jo Marsh. Filmatiseringen tydeliggjør dermed romanens sterke selvbiografiske trekk.

Integritet, inderlighet, intelligens

«Shakespeare lurte poesi inn i folkeligheten sin.» heter det seg i en av filmens diskusjoner om kunst og litteratur. Og man kan si det samme om Little Women i seg selv: Dette er bredt anlagt feelgood på høyt budsjett, ofte i en viss kontrast til regissøren og manusforfatterens noe smalere tidligere filmer. På imponerende vis demonstrerer Gerwig at man kan møte storfilmens krav til tilgjengelighet og samtidig beholde integritet.

Metoden er å skildre hovedpersonene med entusiasme og nyanser, og samtidig ispe romansene snert og ironi. Med intelligens, inderlighet og mesterlig håndverk viser Gerwig hvordan klassiske romaner kan gjøres til klassiske filmer. Det er ingen selvfølge.

---

Fakta:

---