Anmeldelser

Jordens salt

Naturens rikdom og kjærlighetens bestandighet er temaer på Bill Fays nye album.

Ole Johannes 
Åleskjær - kultur@vl.no

Den britiske folkpop-­artisten Bill Fay forlot musikkbransjen for nesten 50 år siden med et album inspirert av Daniels bok og Johannes Åpenbaring. Først 41 år senere kom han tilbake. 77-åring­ens tredje album i andre runde er ei vakker, enkel og naturnær plate.

Ingen frost

Det er noe rart med denne vinteren, det er sikkert. Jeg skal ikke spekulere i hvor mye av det som er naturlig svingning og hvor mye vi menneskene får ta skylden for akkurat i dette tilfellet, men man lurer jo litt. Naturen er seg lik, og samtidig ikke. På denne­ tiden av året har jeg og faren min ofte pleid å reise ut for å hogge­ tømmer. På gamlemåten, med traktor, vinsj og motorsag. Denne typen drift er derimot avhengig av slepeføre, det vil si frost og snø. Når man ser ut over jordene i Høland, er det ikke noe slikt i sikte. Pløgsla på begge sider av traséen der den smalsporede jernbanen gikk en gang i tiden, ligger brun og åpen i sola, og bare saltbilen på veiene minner om sesongen vi er inne i.

Bill Fay er ute med sitt nye ­album Countless Branches, og når han synger om «Salt of the Earth» er det en annen type salt han mener. Den lille sangen er et fint sted å ­entre Fays univers på plata. Video­en som ledsager låten viser hans aldrende og lett skjelvende pianofingre, og det skrøpelige og vanlige understreker bare budskapet om menneskene som er jorden salt. De er av all slags herkomst og finnes i alle aldre, det er de som ikke er berømte, men som kan gjenkjennes ved sine gjerninger i det stille. De som Herren har reservert en plass for, som bare han vet om, som Fay synger, eller de siste som skal bli de første, som det heter i kristendommens opp-ned-verden. Det er rimelig å anta at Fay selv må være en av de saktmodige som skal arve.

Den gamle mannen og haven

Bill Fay er en artist med en bemerkelsesverdig historie. Han er født i Nord-London og bor fortsatt på samme sted. Som del av en ny, britisk folk-bølge ga han ut sitt første album på selskapet Deram i 1970 og fulgte opp med Time of The Last Persecution året etter. Sistnevnte­ er en progressiv folk-utgivelse, sterkt preget av tanker om apokalypse og atomtrussel og tungt ­inspirert av bibelspråket. Det var vel noe i tiden. Selv den trad-kristne dikteren Trygve Bjerkr­heim hadde titler som «Atom­alders lovsong» i 1972. Bevisstheten om at det er mulig for mennesker å ødelegge jorda har visst svevd over Hølandslandskapet før.

Musikalsk kunne Fay sies å ligge et sted mellom Dylan, Van Morrison og Robert Wyatt, og av og til var han tidstypisk psykedelisk i fasongen. For Fays del uteble derimot suksessen, og han fikk fyken av plateselskapet. Yrkeskarrieren etter avskjeden med musikkbransjen inkluderte blant annet gartnervirksomhet og jobb i parkvesenet.­ Fay trodde han var helt glemt, men fortsatte å skrive sanger uten tanke på utgivelse. En ny generasjon lyttere og musikere, deriblant Jeff Tweedy fra bandet Wilco, fant likevel fram til musikken hans, og gjenutgivelser rett før årtusenskiftet førte til ny interesse. I 2012 plukket likeså godt mannen opp karrieren igjen, og Countless Branches er hans tredje plate i runde­ to, produsert av Joshua Henry, som de to foregående.

Lovsang

Omslaget viser en tegning av en pianist som sitter ­under grenene på et enormt tre, og ­betraktning av naturens uendelig rikdom fra tilholdsstedet hjemme­ i Nord-London ser ut til å være et av albumets viktigste motiver. Allerede i første spor, «In Human Hands» er menneskenes forvaltning av denne naturen temaet. Tross bekymringene som kan melde seg, nærmer mye av materialet seg på albumet en form for lovsang. Takken til Gud har også før ligget nært for artisten, men Fay virker her forsont og lykkelig som gammel mann, og makter­ å skape en sammenhengende tekstverden innenfor rammene av regnbueringen på coveret. Han er «Filled with Wonder Once Again» over landskap og natur, og ingenting overgår skjønnheten i et ansikt han har sett. Der han en gang så for seg undergang, synger han nå om en kjærlighet som består etter at alle profetier og all kunnskap er borte.

Enkelhet

Når 77-åringens forsiktige nye låter også er minst like bra som dem han lagde som ung, har albumet kvaliteter som gjør det til et karrierehøydepunkt. Et fascinerende aspekt ved del to i Fays virke har vært at han tross fire tiårs opphold har brukt noen av de sentrale musikerne fra 70-tallsframstøtene sine igjen. Men denne gangen er derimot bandet i stor grad strippet vekk, og sangene er ofte sparsommelig instrumentert rundt pianoet og Fays tandre vokal, eventuelt en akustisk gitar, med en og annen cello eller en sjelden gang med hele bandet.

Det er selvsagt fryktelig vanskelig­ å gjette hva som vil bli ansett som tidskoloritt i ettertid. Men der 70-tallsplatene definitivt må sies å ha sin del av dette, ­føles Countless Branches i sin ­nesten evangeliske enkelhet og musikalske­ nøkternhet akkurat nå mer tidløs ut. Det er jo ellers grunn til å protestere når noen vil kalle dét for gammeldags, som kanskje egentlig byr på noen løsninger for framtiden, alt dette som Bill Fays plate minner en på: Verdien av å drive på i liten skala, av lange linjer­ og å slå en spiker i veggen til å henge jakka på og forbli på samme plassen, forvalte skogen og å bry seg om og se skjønnheten i natur og mennesker i nær omgivelse. Det er ikke dette som ødelegger verden.

LES FLERE ANMELDELSER HER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser