Kjetil Røed
kultur@vl.no
Gjennom historien er enkelte motiver gjentatt mer enn andre. Madonna med jesusbarnet, Kristus på korset og den siste nattverden er blant dem som stadig får nytt liv. Lenge før det fantes noe vi kaller kunst i den moderne betydning av ordet, var det tusenvis av variasjoner over disse grunnmotivene.
Når jeg ser slike religiøse bilder melder følgende spørsmål seg: Har kunstneren lagd det ut av respekt og andakt for troen, eller har han funnet noe annet i det, en nerve som snor seg gjennom også andre deler av menneskelivet og historien?
Matens demokrati
Dette tenker jeg på når jeg ser Håkon Gullvågs nye malerier på Galleri Dobloug. For det er disse eldgamle motivene han lager variasjoner over. Jeg vet ikke om Gullvåg er religiøs selv, og har egentlig lyst til å vite det (for å unngå å låse mitt blikk på disse verkene), men han finner utvilsomt en menneskelig side i dette materialet uten å bli for ydmyk, uten å bøye seg for en slik tro som krever underdanighet overfor det hellige.
Se på de to variantene av Nattverden, for eksempel. Her befinner vi oss langt fra Leonardo da Vincis kanoniserte versjon. Vi er også et godt stykke unna den Kristus som overgår disiplene, de vanlige dødelige, med sitt guddommelige mandat.
Ansiktene er tåkete, uklare, men det er en grunn til det: ved å tone ned individet, blir fellesskapet klarere. Både Kristus og hans følgere fremstår som kropper av kjøtt og blod, mer enn rolleinnehavere i et på forhånd gitt drama. Ikke engang Judas skiller seg ut fra mengden. De er alle menneskelige kropper.
Slik understreker Gullvåg at også Kristus, til tross for sitt opphav, kjente på frykt den gangen, men også sult. Bordflaten de sitter ved «tippes» mot betrakteren slik at føden blottlegges i sitt mangfold og er tydeligere enn folkene bak. Frukten lyser opp i det mørke rommet og understreker det kroppslige fellesskapet alle rundt bordet deler i sulten, i at de må spise.
LES MER: Hva kan vi lære av Folkeopplysningens kunststunt? Ikke stort, ser det ut til
Omsorgens nødvendighet
Den demokratiske impulsen speiles i et portrett av jomfru Maria som, med åpen kappe, spiller på den katolske forestillingen om henne som de fattiges beskytter. Under den romslige kappen dukker det opp anonyme individer; høyst taktile hoder skaper et håndgripelig nærvær av mengden av forkomne Maria visstnok tok seg av. I mer overordnet betydning er maleriet også et bilde på omsorgens betydning, for er det ikke viljen til å ta vare på alle uansett hvem de er som er fundamentet i den nytestamentlige etikken?
Dette Mariaportrettet er det sentrale panelet i et triptykon – altså tre, sammenhengende malerier – hvor de to maleriene som flankerer Maria synes å knytte seg enda tettere til vår egen tids behov for omsorg og solidaritet med svake og fattige.
Også her ser vi omriss av anonyme mennesker, men ansiktene er nå rammet inn. De kan sikkert være hellige skikkelser i den kristne tradisjonen – men jeg leser dem primært som et oppdatert bilde på omsorgsrollens gyldighet i samtiden. Firkantene de ulike ansiktene trer frem i minner om passfotoets kvadrat eller til og med såkalte mugshots, som politiet knipser av deg om du hankes inn som mistenkt i en sak.
Denne type linker mellom religiøse motivkretser og akutte problemer i vår egen tid er sympatiske, men også helt nødvendige oppdateringer av det historiske billedmaterialet.
Historiens krefter
I flere av verkene på denne utstillingen henspiller Gullvåg på naturhistoriske samlinger og såkalte kuriositetskabinett – eller private museer – hvor rike handelsmenn fra kapitalismens første gullalder viste frem eksotiske artefakter fra sine reiser.
I Hemmelighetens voktere (2016–2019) står to voktere i uniform og hjelm på hver side av et slikt kabinett. Uansett hvem de er, manifesterer vokterne et fascinerende trekk ved mange av Gullvågs malerier. Hverken ansikt eller legeme er fritatt historiens gang: Strøkene som løser opp kroppen synliggjør kampen mellom fortid og nåtid, mellom museets og kolonitidens ønske om å besitte verden og vår egen tids identitetskamper.
Strøket som visker ut ansiktstrekkene i maleriet, synliggjør trusselen mot makten menn i slike uniformer engang hadde – og fremdeles kan ha. De historiske kreftene som holdt deres autoritet på plass er i dette maleriet i ferd med å oppløses i tåke.
