Verdig Grexit

Menneskestemmen er et skjørt instrument. Når de virkelig store musikalske konsert­opplevelsene finner sted, vet alle korsangere hvor vanskelig det kan være å ikke la gråten få overtaket over sangstemmen. Men når avslutningen av Mendelssohns «Richte mich, Gott» strømmer ut i rommet i en ­berusende utladning, evner likevel Grex Vocalis å beholde den mektige klangen tross mange­ blanke øyne. Carl Høgset avslutter den siste tonen med en enkel gest, holder den verken for kort eller for lenge, så bare etterklangen av koret klinger ut i et fullsatt operahus. Han går til siden og stiller seg sammen med sitt kor, bøyer hodet. Gjeteren for den syngende hjord har avsluttet sin misjon og sitt livsverk.

Korstrategen

Få dirigenter i vår tid har betydd så mye for den norske korsangbevegelsen som Carl Høgset. Grex Vocalis så dagens lys i 1971, tilknyttet ­Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Høgset har også tatt initiativet til etableringen av Oslo Domkirkes Gutte­kor i 1985 sammen med Terje Kvam, og i 1987 startet han Norges Ungdomskor (NUK) sammen med Joar Rørmark. I tillegg har han i kortere perioder dirigert dyktige amatørkor som Schola Cantorum, Den Norske Studenter­sangforening og Sølvguttene. Han ble i 2007 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv.

Grex Vocalis må likevel sies å være koret der Carl Høgsets musikalske visjon best har kommet til uttrykk. Et kor varierer selvfølgelig ut fra hvem som til enhver tid er dets medlemmer, men med én dirigent har Høgsets særegne utforming likevel skapt samme klanglige kjerne gjennom korets 48 leveår. Når Høgset nå avslutter sin dirigentgjerning i dette koret, avvikles også koret under navnet Grex Vocalis.

[  Olav Egil Aune om sommeren med John Tavener: – Tavener er død, men jeg lever - skjønt av og til tenkte jeg det var omvendt ]

Rene linjer

Kveldens gravøl for Grex Vocalis ble en minneverdig festkonsert, og en verdig avslutning av et langt løp. Et ­variert sammensatt program speilet Grex Vocalis' repertoar gjennom 48 år, bundet sammen av konferansier og pianist Sara Aimée Smiseth som på glitrende vis ­evnet å kombinere korets historie,­ musikkformidling og humor.

Med seg hadde de også tidligere­ medlemmer som har fortsatt med musikken som leve­brød: Njål Sparbo, Ditte Marie Bræin, Inger Elise Reitan og Tora Augestad. Konserten åpnet på symbolsk vis med musikk av ­renessansekomponistene Gabrieli og Palestrina, som nettopp var Grex Vocalis utgangspunkt både når det gjaldt repertoar og klang. Fra begynnelsen ble korets klang­ideal formet ut fra denne tidens estetikk: Rene linjer, homogenitet, tydelig formidling av ­tekstens innhold og uttrykk. Kveldens Grex Vocalis viste hvordan dette­ forbildet fortsatt ­lever videre hos kor og dirigent, med en rik klanglig dybde som gjennomstrømmet de musikalske linjene.

Thomas Weelkes «When David Heard (That Absalom Was Slain)» var spesielt vakker, med et poly­font samspill hvor hver enkelt stemmegruppe hørtes­ samtidig­ som de smeltet sammen. Og Monteverdis «Si ch’io vorrei ­morire» var særskilt overbevisende, med en helt særegen presisjon og temperatur.

[  Ultima-åpning: Hvordan kan stillheten og naturen i Arktis fanges i musikken? ]

‘Alle kan synge’

I et intervju på nettstedet korbloggen.no trekker­ Høgset frem fellesskapet­ som skapes – styrken ved at korsang­erne slipper alene å bære musikken frem til perfeksjon, men at de sammen støtter og hjelper hverandre til et felles musikalsk mål. Dette har vært sentralt gjennom Høgsets urokkelige tro på sang som noe nødvendig i menneskets opplæring, og ikke minst i hans prosjekt «Alle kan synge». En tidligere Grex’er nevnte for meg at det alltid skjedde noe ­magisk på konsert med Grex. Og på søndagens konsert ble det ­tydelig at magien naturligvis ligger i ­musikken, men også i den enorme konsentrasjonen mellom kor og dirigent – den samlede viljen til det musikalske uttrykket kan nesten føles som korets utstråling, karismatisk og elektrisk. For Høgset er det en uttalt misjon og ansvar for det musikalske mennesket å gi av seg selv.

Kor er et fellesskap som samtidig er høyst personlig – koret har en egen identitet, utformet mellom dirigent og sangere, som gjør at det ikke er likegyldig hvilket kor man synger i. Det er derfor svært forståelig at mange­ Grex’ere synes det er vanskelig at Grex Vocalis ikke skal leve videre.­ Av samme grunn er det forståelig at Carl Høgset ikke ­ønsker at koret skal fortsette ­under en ­annen dirigent – en annen dirigent vil forme koret etter sitt ideal og dermed transformere det til et annet kor. Alt har sin tid.

[ Anmeldelse: «Dag Solstad snakker med en fraværende Gud i ny roman» ]

Kompromissløs

Carl Høgset har satt spor i norsk musikkliv. Jeg husker selv mitt første møte med Carl Høgset på musikk­linjen, da han var leder for musikk­linjens obligatoriske skolekor. Det første året var han mislikt, der­etter elsket – begge deler nettopp for sin musikalske kompromiss­løshet. Jeg forsto etter hvert at kompromissløsheten bunnet i en sterk kjærlighet til musikken og kormedlemmene, og at det var uløselig knyttet sammen. Det var sterkt berørende at Høgset som dirigent sto så uforandret for meg fra den gang til søndagens avskjedskonsert. Som konferansier Smiseth formidlet hvordan koret så på sin dirigent: «Med det skarpe blikket, den myndige fremtoningen, egenrådigheten, med omtanken, omsorgen, og det store hjertet. Og forkjærligheten for de ubetonte e-lyder.» Bildet av Høgset i Andrew Smiths Stabat Mater vil stå klart for meg lenge, der han mykt dirigerte koret, badet i klangen av de tette akkordene som varsomt fylte luften rundt ham. Og da Høgset som ekstranummer snudde seg og dirigerte hele operasalen i «Våren» av Grieg, var konserten fullkommen.

Jeg tror Carl Høgsets livsverk best kan formidles gjennom Smiseths avslutningsord: «Den syngende hjord skulle bli en skole, en familie, et livsverk. Grex Vocalis avsluttes, men Grex Vocalis består. I innspillinger, i TV-opptak, i noen generasjoner med sang­ere, og i våre alles bevissthet og hjerter. For det er jo det Grex er, et kor med hjerte for sangen, med hjerte for øyeblikket der man skaper noe sammen. Og dette må da være målet, at tiden står stille, at flokken puster i ett, at musikken regjerer.» Grex Vocalis er fullendt som livsverk, men vil leve videre i publikums minner og i deres dypeste takknemlighet. Takk, Carl. Takk, Grex.