Håp i pop fra folkparken

Det er noe etterlengtet ved det nye mini-albumet til svenske Molly Sandén (26). Det er ingen plate på mesterverk-nivå og vil kanskje ikke forandre verden, men de 22 minuttene og 9 låtene er en påminnelse om noe som altfor ofte har føltes bortglemt i den brede, nordiske popen i de senere årene. Grunnen til at Det bästa kanske inte hänt än faktisk er noe av det beste som har hendt på en stund, er at denne typen pop endelig vender seg utover igjen og søker seg mot kvaliteter vi forbinder med populærmusikk i opprinnelig forstand: noe felles, gjerne både personlig og smart utført, men som har det i seg at det kan berøre folk i stort antall.

LES OGSÅ: Åleskjær anmelder Solange Knowles

Folkparken

Vi som bor nær svenskegrensa, og av og til drar over, vet at de fleste svenske steder man møter har en eller annen form for folkpark. Det er lett å holde opp et idyllisert bilde av dette, som noe som tilhører en annen tid: Alle på et sted samlet til konsert, mer eller mindre forent av popsanger som taler til dem, i en delt opplevelse. Lyttekonsumet er i våre dager mer individualisert enn tidligere, i større grad isolert til den enkelte, alene med iPhone og ørepropper. Musikken har kanskje også gjennom den omseggripende EDM-en fått en posisjon som kulisse for aktiviteten eller festen mer enn noe annet. Så, hvor ble det av popsangen?

Om vi holder oss til den kommersielle popen, så har vi i tillegg blitt vant til en samtidpop som enten kommenterer innenfra artistens egen kjendisboble eller bunner i påstand på påstand om tusen favners melankolske dyp i hennes indre. I så måte representerer Molly Sandéns nye plate en forflytning. Hun sier ikke: «Hør på meg, jeg føler mer, og mer spesielt, enn alle dere andre!»

Enkelt. Viktig

For her er det motsatt: Vi finner en delvis lett og dansbar overflate, viktige, men relativt vanlige saker under, uten at det mases om hvor unike de er. I stedet er bildene i tekstene enkle, men allmenne. Folkpark var faktisk det første jeg tenkte da jeg hørte Sandén på by:Larm i vinter, en festival som for øvrig flommet over av selvdefinering og påstander om dyp melankoli fra unge artister. Jeg tror det er en trend som er på vei over. Folkpark-eimen var altså en udelt fin assosiasjon, slik den nå også er på plate. Også om den mest utpregede felleskulturen skulle tilhøre forgagne tider, og den sandénske popvarianten må finne sin plass inni øreproppene hos den enkelte.

LES OGSÅ: Bylarm får meg til å savne den overfladiske popen

Soundet på mini-albumet er i høyeste grad moderne og nåtidig, og Molly Sandén formidler bittersøtt og med en klang-hale på vokalen som tar en langt inn i minner om kvelder i yngre dager der man ikke helt visste hvordan man skulle stå, eller hvor man skulle gjøre av hendene, men alltid bar på den draumen, om at tiden og hjertene uventet skulle åpne seg, som det heter hos Olav H. Hauge. Selvsagt er en slik plate svensk. At en slik popplate skulle komme fra Molly Sandén derimot, var ikke automatisk gitt fra start.

Identitet

Sandén er blitt et stort popnavn i Sverige. Man har sett mange eksempler på veldig folkelige popmusikere som etter hvert helt forsvinner over i kjendis-TV – eller til eventer på Strømmen Storsenter, for den saks skyld. Sandén tilhører dem som startet på det brede nivået, men i stedet vendte om og begynte å gå i motsatt retning, vekk fra storsenteret. Mot mer substans og meningsinnhold, ikke mindre. Men slett ikke på det viset at hun ble kunstnerisk og typete, avantgarde, indie-sær eller en klubb-hipp Robyn. Nei, jeg vil faktisk påstå at mye av styrken til årets plate er at hun har beholdt det utpreget allmenne og folkelige. Bare satt inn i ny og skjerpet musikalsk kontekst.

Sandén kommer fra TV-opptredener, Diggiloo-turnéer og reklamelåter for fast-food-kjeden Sibyllan og deltakelse i Melodifestivalen. For å nevne noe. Men kunstnerisk sett har dette også betydd blasse cover-versjoner og duse plateomslag med myk font og strand i bakgrunnen eller også tilløp til harry-estetikk. Gradvis har hun beveget seg mot et eget språk og uttrykk, og kan på et vis sies å ha vokst seg inn i et selskap med artister som Tove Lo og Zara Larsson med 2018-utgivelsen Större. 

Artisten som synger til akkurat deg

Större var ei litt ujevn plate, men en låt som «Sand» viste allerede den gangen en sans for hits med enkle, men virksomme bilder, sunget med en ny intensitet, som om det virkelig gjaldt noe. Hovedpersonen forteller om hvordan vi bygger i sand, på nytt og på nytt, for:

Helt ärligt, finns det nån som är hel?

Helt ärligt, finns det nån som aldrig nånsin gör fel?

Helt ärligt, finns det nån som lyckats leva lyckligt med ett yttre gjort utav sten?

I stedet befinner jeg-et seg et sted mellom «stark och svag», som hun sier. Her finnes også plantegningene til årets utgivelse.

Det bästa kanske inte hänt än består egentlig bare av seks fulle låter når man begynner å fintelle litt. Disse er omkranset av introen «STARK» og outroen «SVAG», og midt i finner man det lille sporet «& ALLTING DÄR EMELLAN». Det er kanskje unødvendig å si at dette også oppsummerer mye av platens tematikk. Det handler om usikkerhet, ærlighet, hva man skal våge, om brudd og veien videre. Sandén er nok offentlig person i Sverige til at kjærlighetsforholdene hennes er kjendisstoff. Men langt mer interessant er at det muligens biografiske materialet er omformet på et vis som gjør at det høres ut som om artisten er interessert i formidling og i sitt publikum.

LES OGSÅ: Åleskjær anmelder Janet Jackson

Hyper-pop

Så mange av låtene har den samme typen kjedereaksjonartede gjentakelsen av ord i refrengene at man kunne kalle låtstrukturene litt formelaktige. Men det er pop vi snakker om, og for det meste fungerer det overbevisende. Gode eksempler på dette finner man i tittelsporet eller i danse-alene-og-føle-seg-ganske-bra-låten «Den Som E Den»: «Jag e den som e den som e den som e den som e». Bare i singelen «Va Det Då» kjennes det som om knappene man trykker på blir litt for store for låtens eget beste, til tross for at den på god måte lister opp troverdige dagliglivssituasjoner som kan ha definert et relasjonsbrudd.

Repetisjonsiveren på ordnivå underbygges av sidechain-kompresjon, altså at for eksempel basstromma trigger komprimeringen av synthene og dermed skaper en gjennomgående, rytmisk dupping gjennom sporene, parret med kyndig bruk av vocoder-effekt på stemmen oppstår et refrengsterkt, større-enn-livet-lydbilde. Det er meget tidstypisk for 2019, og det er mulig at denne formen for pumpeproduksjon, der det kjennes som om sangen står og dytter en med ei pute i ansiktet i hvert taktslag, vil høres sykt datert ut om få år. Omtrent som elpianolyden på Carolas «Det Regnar Här i Stockholm i Dag» fra 1984. Likevel: Gjort så smart og så konsekvent i tråd med aksentuering av ord og fraseringer som her, virker det for det aller meste bare euforiskapende og øker følelsen av det hyper-poppete.

Plata har ikke noe nyskapende eller høystatus-aktig ved seg, men den aspirerer da heller ikke til noe slikt. For en stor del er dette derimot god, varmt utadvendt og catchy pop med meningsfulle tekster. Og noen ganger velger man jo heller å sette på det, framfor det kanoniserte mesterverket. Er det ikke slik med pop? Det bästa kanske inte hänt än er en usedvanlig håpefull tittel til å tilhøre popåret 2019, og om håpet bor i samtidspopen igjen, er ikke det noen dum inngang på sommeren som snart er her.

---

Album Pop

• Det bästa kanske inte hänt än
• Molly Sandén
• Milkshake/Sony

---