Sender Dumbo hjem til jungelen

Den opprinnelige tegnefilmen fra 1941 handlet om en elefantunge som blir levert av storken til Mrs. Jumbo, en sirkuselefant. Uheldigvis har babyen kolossale ører, så svære at han blir mobbet og får navnet Dumbo – dumming.

For at det lille dyret skal seire over sine plageånder, får Dumbo hjelp av en mus til å lære å fly. Slik ender anti-helten opp som sirkusets mest suksessrike aktør.

Endret manus

Heldigvis har regissør Tim Burton og hans medhjelpere gjort atskillige endringer i manuset når historien om Dumbo er forvandlet til spillefilm med dataanimerte dyr.

Den stereotype musa er utradert, i stedet får Mrs. Jumbo og lille Dumbo noen menneskevenner ved sirkuset: Søsknene Milly og Joe og faren deres som akkurat er vendt hjem fra første verdenskrig med en amputert arm. Barnas mor er død, hvordan og hvorfor får vi aldri vite.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Det mest vellykkede med Dumbo er scenene som viser kjærligheten mellom den lille elefanten og moren hans. Dataanimasjonen gir en troverdig opplevelse av jungeldyr i bevegelse og av det magiske ved at en elefant flyr med ørene som vinger. Dumbos øyne er blitt ekstra store, sikkert for å få den søte «bambi»-looken til å vekke medfølelse hos oss.

Men dyrene er ikke bare brukt som antropomorfe figurer som skal illustrere følelser og behov vi mennesker har. Mrs. Jumbo og Dumbo gis egenverdi som dyr, understreket ved at en slem dyrepasser får unngjelde og at sirkusdirektøren erklærer at dyr ikke skal holdes i fangenskap. I filmens sluttscener føres Dumbo og moren tilbake til jungelen og får sin frihet der.

Overflatisk

Det minst vellykkede er introduksjonen av behov og lengsler hos de menneskelige skikkelsene, men uten at filmen går i dybden. Milly drømmer om å bli vitenskapskvinne som Madame Curie, broren Joe gis ingen spesifikke trekk. Faren deres har mistet en arm og en kone, men hans følelser og savn streifes bare overflatisk.

Og så er det skurken Mr. Vandevere som vil tjene penger på Dumbos magiske evne. Vi aner at den kyniske fyren har hatt en barndom der han ble nødt til å klare seg selv og derfor ikke har evne til å vise medfølelse. Men han når aldri noen erkjennelse eller vilje til endring.

Slik får man følelsen av at regissør Burton har hatt mer enn nok med å lage et tidsriktig actioneventyr med snille og slemme figurer der en dypeste innsikt han formidler, er at voksne må «ha tro på barna sine».