Anmeldelse: Sorgfulle sanger

Her i avisa har det i det siste vært flere saker som peker på den fornyede interessen for klassisk musikk og også framveksten av en sjanger som neo-klassisk. Henie-Onstad Kunstsenter er bare ett av mange eksempler på en institusjon som lenge har invitert pop- og rockefeltet inn i den tradisjonelt sett mer seriøst ansette kunstmusikken også her i landet. For eksempel har rockebandet Serena-Maneesh drømt opp ny musikk i dialog med Arne Nordheims verk, og Oslo-disco-prinsen Lindstrøm lagde bestillingsverket Blinded by The LEDs til senterets 50-årsjubileum.

Ute av sesong

Det er likevel uvanlig at en popvokalist tar sangjobben i en tradisjonell oppføring av en klassisk symfoni. Men det gjør Beth Gibbons fra 90-tallsbandet Portishead på konsertopptaket som foreligger på plate og film den 29. mars. Bristol-bandet definerte trip-hop-sjangeren med sin rytmiske og atmosfæriske noir-stil. Likevel er det Gibbons' plate under eget navn, sammen med Talk Talk-bassisten Paul Webb aka Rustin Man, Out of Season fra 2002, som virkelig står ut som et helt spesielt øyeblikk, i all sin støvete og spøkelsesaktige akustiske skjørhet. Gibbons stemme ble gjerne sammenlignet med Billie Holidays, og noe her gjør at jeg har sett fram til det nye albumet med en viss spenning.

Teknisk sett er Gibbons kontra-alt av natur, og hun er uten klassisk trening. Dette gjorde at hun tok på seg et omfattende forberedelsesarbeid for å lære tekstene på det polske originalspråket. Hun måtte også strekke stemmen opp til det opprinnelige sopranregisteret som lå i komposisjonene.

Konsertopptaket til årets plate er gjort i Warszawa så tidlig som i november 2014, og framført under ledelse av Krzysztof Penderecki, som også tidligere har initiert slike samarbeider med folk utenfor klassisk-feltet. Dermed klusses det kanskje litt til med kronologien vår også, hvis plata skulle tilhøre en ny-klassisk bølge i 2019. Det er bare bra, selv om det at en slik innspilling nå utgis på det hippe indieselskapet Domino Records, bringer oss tilbake til starten av tankerekka her: Noe har skjedd, i skillene mellom høy og lav og mellom den klassiske musikken og rockefolket. Likevel er ikke Gibbons tolkning av den polske komponisten Góreckis tredje symfoni et forsøk på fusion mellom sjangere. Dette er ren klassisk musikk.

Tre sorgfulle sanger

Noen vil kanskje først bli litt skuffet over at Gibbons ikke synger altfor mange linjer i den første, nesten 25 minutter lange bevegelsen, kalt «I. Lento — Sostenuto tranquillo ma cantabile». Det er først og fremst de polske radiosymfonikerne vi hører. Det betyr på ingen måte at Gibbons stemme har en underordnet plass, ettersom hun målbærer historiene i denne musikken på en helt sentral måte. Og de er viktige. Dessuten er det vokale fokuset langt større i andre del, «II. Lento e largo — Tranquillissimo» og også i den siste av bevegelsene i symfonien, «III. Lento — Cantabile-semplice».

Ensformighet

I likhet med andre polske modernister, som for eksempel Witold Lutoslawski, henter også Górecki deler av stoffet sitt fra polsk folkekunst og folklore. Alle de tre tekstene handler på forskjellige vis om forholdet mellom mor og barn, og kommer fra så ulike kilder som en inskripsjon funnet på en vegg i et Gestapo-fengsel og en polsk folkevise fra det 15. århundret. Om det er Maria, Jesu mor som sørger over sin sønn, eller det er en datter som skriver ned en trøstende melding til sin mor fra fengselscella, binder sorgtemaet symfonien sammen.

Symfoniens komponist, Henryk Górecki, skrev verket i 1976, i en periode der han var på vei over fra dissonans og avantgarde til mer tonal og minimalistisk musikk. Når man kaller denne musikken minimalistisk, er det slett ikke fordi det er lite lyd. Tvert imot bygger og bygger symfonien fra sørgmodige celloer oppover mot de store høydene i første del, i stadige modale forskyvninger. Det virvler godt på toppen til slutt. Det minimalistiske ligger mer i den dronete og ensformige forflytningen, og dette utgjorde også noe av kritikken mot stykket i utgangspunktet. Det kan man forstå, men samtidig er det mye dynamikk i orkesteret her.

En slags fun fact knyttet til verket: Mottakelsen i samtida var ikke bare positiv, men på 90-tallet, i CD-ens gullalder, begynte plutselig en innspilling av verket å klatre på de klassiske hitlistene. Med nærmere en million solgte eksemplarer, kan symfonien være av de mest solgte platene av en nyere komponist overhodet.

Enkeltverket

Uansett hvor rett det måtte være at det finnes en fornyet klassisk-interesse i tida, og også tendenser som visker ut gamle institusjonsskiller, kan vi også fort havne i den grøfta at vi tilskriver slike trender for stor betydning. Det er i hvert fall viktig at vi får rekkefølgen rett. Om Beth Gibbons nye plate nå i 2019 mer eller mindre tilfeldig føyer seg inn i en ny-klassisk trend: Fint. Men det i seg selv hjelper oss selvsagt lite i å få noe ut av det spesielle med både budskap og tilnærming her. Og med mindre man bare tror at åndslivet er en overbygning for de materielle forholdene, koker det vel til slutt ned til et spørsmål om det partikulære i verket, og meningen som finnes i det.

To uttrykk møtes

Slik bør også Beth Gibbons nye plate tas i mot. Om hun kan virke som en døråpner for folk som vanligvis føler seg fremmede for det klassiske, vil man i Góreckis Symphonie of Sorrowful Songs finne et verk som har en sterk historie å fortelle om sorg, trøst og krefter sterkere enn døden. Kanskje kan det også virke motsatt vei, på det viset at klassisk-fansen kan få øynene opp for en popvokalist som er nesten bedre her enn i bandet hun opprinnelig ble stjerne i.

Hun høres nemlig ut som akkurat det hun er, en særpreget og utvidende vokalist som med all sin karakter og nerve fronter et klassisk orkester. Kanskje knekker hun på måter som en skolert sopran ikke ville gjort, og om hun ikke er perfekt på en konvensjonell klassisk-måte, tilfører hun dermed også en dimensjon som popfeltet alltid har hatt, nemlig det sterkt personlige.