Anmeldelser

På flukt gjennom Europa

Lars Petter Sveens roman Fem skuggar er leseverdig og glimtvis rørende.

Hvordan fortelle en annens historie? I fjor­årets Lars Petter ­Sveen-roman Fem stjerner var dette et spørsmål som piplet rundt i teksten, men også formulert eksplisitt av hoved­personene, en gruppe på somaliske ungdommer på flukt nordover mot Europa. Helt mot slutten leste vi hvordan Aaliyah,­ hun med den magiske ringen og fornemmelsen for folketro, druknet i Middelhavet. I oppfølg­eren Fem skuggar er det bare Aisha, Khadar, Isir og Said som har kommet seg over til Lampedusa. Herfra synes spørsmålet i større grad å være hvordan fortelle sinegen historie, når den ligger gjemt under traumer og glemsler. Sveens prosjekt er å sende en lommelyktstråle inn i det mørket som vår tids flyktningstrømmer utgjør.

LES OGSÅ: Boknytt og anmeldelser i Vårt Land på nett hver fredag.

Inngikk pakt

De flyktende ungdommene har forskjellige personligheter og utgangspunkt, men tidlig i Fem stjerner inngikk de en pakt om å holde sammen. De møttes i en leir i Etiopia, etter­ at to av dem (søskenbarna Aisha og Said) hadde rømt fra fangenskap hos jihadistbevegelsen Al-Shabaab. Resten av turen gjennom Afrika ble både støvete og kaotisk. For å overleve tvang flere av dem seg til å gjøre ting de stadig kvier seg for å fortelle hverandre om. Og mellom Isir og Said oppstod søt musikk.

Som litteratur kjedet imidlertid første del av Sveens saga meg. De dramatiske kurvene ble for anspente, og kombinasjonen av den actionfylte tilværelsen og personenes henfallenhet til mytologisk og religiøs tenkning, plassert i en aktuell politisk virkelighet, føltes for oppkonstruert. I Fem skuggar er formen mye av den samme, perspektivet rullerer mellom de fire gjenlevende, i korte kapitler. Nettopp skugg­ane, fortiden, bakgrunnen, blir her et eget motiv som så å si konstituerer dramatikken og selve aktørene. Det blir tydelig at de fire bærer på to historier; én ­«offisiell», som de er blitt enig om å viderebringe, og én sann, som er adskillig mer brutal, og som foreløpig holdes skjult (men ikke for leseren).

LES OGSÅ: 12 år gamle Elis ensomhet er vakkert skildret i Sivert Nesbøs roman.

Innbakt mytologi

Bruken av islam og somalisk mytologi er ­redusert i forhold til i Fem stjerner.­ Isteden er flyktningenes­ «magiske tenkning» på ulike vis koblet til deres minner, og kontakten med avdøde personer. Dynamikken mellom virkelighet og fantasi blir en annen, det mytologiske er mer innbakt, står ikke ut som påklistret. Sveen har dempet den overdramatiserende måten å fortelle på, og lar ting skje mer rett fram. Flyktningene­ befinner seg ikke lenger på et krigsherjet, lovløst kontinent, men i et Europa hvor det (tidvis) går an å gjemme seg bort, skjønt voldsomme episoder forekommer. Konfliktene innad i gruppa blir også skarpere. De melodramatiske effektene kompletteres med romanens avslutning, og Fem skuggar er i alt markant mer vellykket enn Fem stjerner.

Kommer til Norge

At de fire sikter mot Norge, og med tiden også ender opp her, avsløres ­allerede i prologen, som utvikles i mellomkapitler lagt i munnen på en verge på et norsk asylmottak. Underveis oppholder de seg lange perioder i Foggia (Italia), Wien og Hamburg, i mottak og leiligheter, etter hvert som uregistrerte arbeidstakere. «Om eg får lov til å skape meg sjølv om, bli ny, ei eg sjølv avgjer kven er», tenker Isir, den mest rebelske og pragmatiske av de fire. Men det er Norge som, via rykter og ­digital kommunikasjon, får ­representere livet og selvrealiseringen de virkelig søker.

Isir blir naturlig nok en slags lederskikkelse, også fordi hun evner å være nådeløst kynisk. De tre andre lar seg i større grad hypnotisere av fortidens demoner, etter hvert i et slags flettverk mellom fortid og nåtid som er effektivt fortalt. Her berøres selve kjernen i romanen: ­Dilemmaet mellom å ha en splittet identitet og å gå til grunne. Dette involverer både psykologi og hard flyktningpolitikk, men utspiller seg mest på et individuelt drømmenivå. Sterkest blir Aishas gjennomgående dialog med på den ene siden Aaliyah, på den andre siden Al-Shabaab-kommandanten Morhodes, som voldtok henne. Hun har båret det blivende barnet gjennom Afrika,­ til hun spontanaborterer ved Fem skuggars begynnelse. Et par av scenene hvor fortidens figurer trer konkret inn i nåtiden, er også filmatiske og sterke.

LES OGSÅ: Carina Karlsson undersøker hvordan en ung sjømilitær ender som kaldblodig morder. ­

Livsløgnen. Livet i Norge får noen kapitler på slutten. Selv om flukten er over, er de ikke «frie». Livet videre blir en balansegang mellom å leve med fortrengninger­ og merker av det som har brakt dem dit. Dekkhistorien – livsløgnen – blir igjen en nødvendighet for å leve ­videre, slik den på sett og vis er for oss alle.

Som en medflyktning de treffer­ i Wien formulerer det: «Det vi finn på, skal alltid vere så vakkert (…) det skal alltid henge ­saman. Men det verkelege bryr seg ikkje om vakkert eller kva som passar. Det verkelege rører hele tida på seg. Vi kan ikkje gripe­ det.» På sitt smått intrikate vis må Sveens fortellerpuslespill virkelig kunne sies å «passe». Hver setning hos Sveen har et avklart forhold til helheten og intrigen. Og det er ingen motsetning her i at romanen evner å gripe den virkeligheten mange flyktninger lever i, eller har levd i før de kommer til Norge.

Fem skuggar gir oss en lese­verdig og glimtvis rørende ­avrunding på et mildt sagt ambisiøst samtidslitterært prosjekt.

Lars Petter Sveen er fast medarbeider for Vårt Land. Derfor anmeldes denne boka av Sindre­ Andersen, fast anmelder i ­Klassekampen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser