Åleskjær anbefaler

Hvor blir kjærligheten av?

«I know I’m not young and I’m damaged, but I’m still pretty, kind and funny» synger Marianne Faithfull på sin nye plate, og linjene er som gjennomgangstonen ellers: Hvor er veien ut av den fryktelige ensomheten hun opplever i sitt selvvalgte eksil i Paris, hvor blir kjærligheten av?

Faithfull fikk fart på karrieren sin for over 50 år siden med singelen «As Tears Go By», skrevet av Keith Richards og hennes daværende kjæreste Mick Jagger. Låta er for øvrig spilt inn på nytt på årets album. Hun er sikkert for en del like kjent for sin plass i mytologien rundt The Rolling Stones som for sin egen musikk, men dette er hennes 21. album i rekken. Broken English fra 1979 regnes av mange som et høydepunkt, men hun har også for eksempel vist seg som en god tolker av Kurt Weill (og Bertolt Brecht) på engelsk gjennom to utgivelser. Den første av dem het Twentieth Century Blues – An Evening in the Weimar Republic (1996).

På årets album synger visst Faithfull en blues for det 21. århundret også. «It’s taken me a long time to learn. In fact. my whole life so far», heter det videre i den allerede siterte låta «My Own Particular Way». Albumet er trist, sårt og ensomt, handler om tap av venner og mangel på kjærlighet, og det kan fort være hennes beste. Aldrende, sprukken og livserfaren vokal beveger seg på toppen av enkle sanger. Piano, akustiske gitarer, fiolin og forsiktig perkusjon og tromming utgjør det musikalske grunnlaget, i en blanding av selvskrevne låter og tolkninger av andres materiale. Samarbeidspartnere denne gangen er blant andre Ed Harcourt, Mark Lanegan, Nick Cave og Warren Ellis fra Caves band The Bad Seeds. Sammen lager de et ganske tradisjonelt, men fint underlag for Faithfulls chanteuse-aktige tristesse.

LES OGSÅ: Spiritualized bringer oss rett til de mest grunnleggende spørsmålene i livet, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Minns du början av 70-talet?

Dylan Mondegreen er artistnavnet til Børge Sildnes, og han er nå ute med sitt femte album. Det kommer med et kjempefint cover, men jeg må innrømme at da jeg spratt det opp og begynte å høre på plata inni, så tenkte jeg først at dette rett og slett ikke var noe for meg. Her er det snakk om enkel singer-songwriter-pop med koselig indie-preg både i tekst og musikk. Det er en overbefolket sjanger i norsk (og kanskje enda mer i svensk) sammenheng. Den første låta har fullt strykeorkester, og her strykes katta definitivt med hårene, for å si det slik, på toppen av kassegitar og forsiktig vintage pop-rock-komp. Det store problemet med denne sjangeren er at det enten blir altfor koselig eller også altfor utstudert og kalkulert. Det norske plateåret har eksempler på begge deler så langt.

Det er likevel et par grunner til at jeg etter hvert har hørt gjennom denne utgivelsen en del ganger, i forskjellige settinger. Den ene er at, i motsetning til en del kompleks musikk, så trenger paradoksalt nok ofte den enkle mest tid for å gi mening. Å forklare hvorfor C-dur-F-dur-C-dur-F-dur-C-dur-F-dur-G noen ganger funker og andre ganger ikke, er vanskelig. Det andre er at Sildnes innehar en upretensiøs og nedpå varme i det han driver med som gjør at han fortjener et reelt forsøk.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Lydia Laska, Lindstrøm og David Sylvian.

Jeg tar meg selv i å synge forsiktig med i bilen når vi er kommet så langt som til spor seks, «In You», Sangen er med sin undertrykte clavinetfunk bare en av flere låter her som gir assosiasjoner til myk, AOR (adult oriented rock)-kristenmusikk fra 70-tallet, slik som på svenske Ingmar Johanssons album Bildspråk fra 1979. Om dette er intendert fra artistens side, er vel høyst usannsynlig. Johannson synger forresten også, som Mondegreen, om de nære tingene. I «Turnévisa» forteller Johansson at han reiser «med gitarren i min hand, et rock'n roll band», og musikken er fin, men strengt tatt ganske lite rock'n roll. Hos Mondegreen er rocken rulla nesten helt ut av tomta.

Plata inneholder en tre-fire fine høydepunkter, som i tillegg til nevnte «In You», inkluderer en duett med Maria Due, nylonstrengene på «Pierre» og det gode Fleetwood Mac’ske bilkjøringsgroovet i avsluttende «Sunless Summer». Mye av det andre blir dessverre for mye kos for denne anmelder. Mondegreen har et lite, men trofast publikum i Asia, og det er grunn til å tro at de også vil like det de hører her, som er helt i tråd med hans tidligere produksjon.