Erik Poppe kom med Utøya 22. juli i vår, Paul Greengrass' film 22. July blir tilgjengelig på Netflix fra 10. oktober, og nå viser Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) Rekonstruksjon Utøya før den får allmenn kinopremiere 19. oktober.
Med et så hjerteskjærende stoff begynner vi – naturlig nok – å sammenligne framstillingene. Hvilken film er sterkest, hvilken regissør bruker de riktige virkemidlene, hvem setter ugjerningsmannen for mye i sentrum?
Poppes forsøk
Svaret på slike spørsmål er avhengig av øynene som ser, av hvor nært den enkelte står det som skjedde den gang, og av hva man tåler av filmatiske framstillinger før følelsene skakes for mye.
Erik Poppes Utøya 22. juli, var en fiktiv rekonstruksjon filmet med amatørskuespillere i én tagning. Den inneholdt noen av de mest hjerteskjærende scenene jeg har sett. Her framstilte han angst og samhold, smerte og omsorg mellom unge mennesker som aldri burde opplevd noe så forferdelig.
Filmen løftet fram de unges kamp for å overleve det ufattelige, og ga ny og viktig oppmerksomhet til de som ble drept, og de som overlevde. Poppe har etter min mening laget en meget respektfull og gripende fortelling om det AUF-erne gjennomgikk.
Men jeg har møtt en publikummer som syntes filmen var så grusom at han skulle ønske han ikke hadde sett den.
LES OGSÅ: Erik Poppes Utøya-film kritiseres for ikke å vise det ideologiske aspektet bak ugjerningen.
Enklere rekonstruksjon
Det er her filmeksperimentet til regissør Carl Javér blir et godt alternativ fordi det overlater mye mer til den enkelte seer.
Den svenske dokumentaristen benytter svært enkle virkemidler. I et filmstudio i Nord-Norge lar han en flokk ungdommer møte fire Utøya-overlevere, lytte til deres fortellinger og skape en rekonstruksjon så å si uten rekvisitter. Innimellom brukes scener fra naturen utenfor som pustepauser.
På det svarte golvet i den tomme hallen fester overleveren Rakel hvite teipstrimler for å markere stien der hun løp fra den falske politimannen. Mohammed teiper opp konturer av Storsalen og markerer skrittene han så ugjerningsmannen ta utenfor kafébygget. Jenny skaper omrisset av teltet der hun og kjæresten lå og sov, mens Torje antyder den 15 meter høye klippen over vannet der han og broren Viljar tok sin tilflukt.
Så fyller vi inn og skaper bilder i hodet mens overleverne, en etter en, snakker om hvordan de gjemte seg, sågar ved å dukke under i det iskalde vannet. Hver av dem velger ulike måter å gjenskape lyden av skudd på, som å klappe i hendene eller slå med en hammer på et metallrør. En stein hales fram for å illudere at tre ungdommer ble liggende skutt der. Noe som skal ligne blod, brukes ikke.
LES OGSÅ: Erik Poppe lykkes i å formidle grusomhetene, skriver vår anmelder.
Griper likevel
Det er både rørende og imponerende hvordan de fire fortellerne makter å gå inn i regissørens metode og bli filmet mens de reagerer på scenene som de andre ungdommene rekonstruerer. Den enkle metoden griper selv om den er blekere enn Poppes og krever mer meddiktning av oss.
Greengrass' film skal ifølge rapportene legge vekt på å synliggjøre Anders Behring Breivik som høyreekstrem terrorist, levendegjort av skuespiller Anders Danielsen Lie.
Carl Javérs dokumentar gjør som Poppe og avstår fra å legemliggjøre drapsmannen. Ungdommene som deltar, spiller utelukkende ofre eller er stand-in for overleverne. Sterkest inntrykk gjør det da Torje – den gang bare 14 år gammel – ser Viljar bli skutt fem ganger før han selv klarer å svømme rundt klippen som han kastet seg utfor.
Poppes film gjorde et sterkere inntrykk, også fordi han maktet å flette inn politiske refleksjoner som at «nå sier de sikkert at en muslim står bak» bomben i Oslo sentrum. «Ingen av oss har sagt det», svarer en annen AUF-leirdeltaker.
Det hindrer ikke at Javérs stilrene dokumentar er viktig bidrag til å holde minnet om 22. juli 2011 levende.
