Profeten bor iblant menneskene. Fra et stolsete midt i Konserthuset beveger profeten seg opp på scenen med ett utsagn, en fiolintone. Tonen forandrer seg konstant, snakker til oss gjennom skiftende klangfarger. Hos komponisten Tan Dun taler profeten gjennom fiolinen og Eldbjørg Hemsings fantastiske spill.
Tan Duns motpoler
Det er betydningsfullt at Tan Dun, en av vår tids mest populære komponister har skrevet en fiolinkonsert til norske Eldbjørg Hemsing. Han er blant annet er kjent for filmmusikken til Hero (2000) og Snikende tiger, skjult drage (2002). Violin Concerto 1 & 2 er karakteristisk for Tan Duns komposisjoner utover filmmusikken, blant annet ved at de utforsker et rom mellom motpoler: Den kinesiske og den vestlige kulturtradisjonen, tradisjon og samtid, mellom menneskeheten og naturen, mellom fortid og fremtid.
Fiolinens melodiske karakter utfordres og settes oppimot et egenrådig trommesett i Rock the Violin in Rhapsody, mens det kinesiske og vestlige settes opp mot hverandre i A Dream Out of Peking Opera.
LES OGSÅ: Ørjan Matres Konsert for orkester klinger som et uklart drømmelandskap.
Uvanlig orkesterbruk
Det er mulig noen lydeffekter og temposkift skjuler en svakhet i utviklingen av komposisjonens form, som gjør at noe av det moderne nesten kan oppfattes litt parodisk. Det kan kanskje spores tilbake til den tradisjonelle kinesiske musikkstilen som har et retorisk uttrykk der musikken ligger nærmere tale, med kortere melodilinjer og en mindre overgripende form enn i den vestlige kunstmusikken fra romantikken og senere.
Samtidig gjør Tan Duns uvanlige bruk av orkesteret at jeg stadig overraskes og blir barnlig begeistret over det nye. Sammen utfordres musikerne: de hvisker kinesiske ord, blar i notene på signal, synger og spiller på steiner. I Passacaglia: Secret of Wind and Birds får publikum først ta del i konserten ved å spille av elektroniske fuglelyder fra mobiltelefonene sine. Når musikerne deretter gjør det samme, oppstår en kontakt mellom scene og sal der musikerne også betrakter sitt publikum.
Urfremføring
Konsertens høydepunkt var urfremføringen av Violin Concerto 3 (Fire Ritual). Det er denne som en nyskrevet for Hemsing. Her bruker Tan Dun det beste fra sin filmmusikalske erfaring til å forme et nytt og billedrikt uttrykk, som nesten gjør undertitlene overflødige. Mest slående er kanskje starten: Den første ensomme tonen fra fiolinen munner ut i en skjelvende glissando, profetens gråt over det som skal komme av krig og uskyldige menneskers død. Orkesteret på scenen iscenesetter den stridende menneskeheten med harde klanger hos messingblåserne.
I halvsirkel rundt oss i salen symboliserer åtte treblåsere Moder Natur, blant annet med motiver som likner fuglelyder. Strykerne og solisten tar opp de himmelske fuglenes mantra, mens musikerne i salen i et nydelig parti skaper musikalsk mimring over fordums fornemme tider. Til slutt klinger kun harpene og en enkel melodi sunget av orkesteret, og rammer inn profetens siste utsagn som klinger ut i et øde viddelandskap.
LES OGSÅ: Operahistorien på én time er et tidvis strålende harselas som ikke når helt opp til potensialet.
Fantastisk frihet
Hemsing spiller med en fantastisk varhet og selvsikkerhet på samme tid, i tillegg til at all teknikk og musikalitet er på plass. Jeg lar meg fascinere av hvor mange nyanser hun mestrer å vise i en eneste tone, og hvordan en så jevn og klassisk vibrato likevel er så uttrykksfull.
Orkesteret spiller presist og ekspressivt, og danner solid grunn både for fiolinstemmens svært virtuose partier og det klangfulle melodiske i urframføringen. Som dirigent har Tan Dun et levende og dynamisk kroppsspråk og tar selv del i konsertens fortelling.
Hemsing trekker frem at Tan Dun skaper en fantastisk frihet for utøveren, slik at hun kan finne sin egen klangbunn i hans musikk.
Kanskje det er grunnen til at de kinesiske melodiene oppleves som hennes egne – og gir henne den kraften en profet trenger for å forkynne budskapet om menneskeheten, naturen og evigheten.
