Et veldig vakkert rom
Det er fascinerende med artister som stillfarent og tålmodig bygger opp karrieren sin, plate for plate. På sitt sjette album krever Torun Eriksen også et slags minimum av innsats av oss som lytter.
Har man fulgt Torun Eriksen kronologisk og plate for plate, treffer albumet som en formtopp i en allerede flott diskografi, skriver Ole Johannes Åleskjær. Her med makker Kjetil Dalland.
Kaja Bruskeland
I mange av de store studioene hadde man før gjerne et sett med Auratone-høyttalere, og en del av dem er sikkert fortsatt i bruk. Om disse små kubene ikke var bygd for å låte så dårlig som mulig (de fikk også tilnavnet «Horror tones»), så var de i alle fall med sitt smale frekvensområde ment for at man kunne sjekke hvordan en miks ville høres ut i settinger der folk flest hører på musikk, som jo gjerne er alt annet enn sittende med øynende lukket i et hi-fi-miljø.
Jeg er ikke bassist, men
Man må på ingen måte ha det dyreste Bang & Olufsen-anlegget for å tilegne seg Torun Eriksens nye plate, og innholdet på hennes sjette album er heller ikke det man ofte kaller «vanskelig tilgjengelig» musikk. Det er bare det at hun, og medprodusent og medmusikant gjennom mer enn 20 år, Kjetil Dalland, har laget en plate som gir lite mening spilt rett fra datahøyttalerne. For hva ryker først? Bassen. Alle vet at det er bassen. Og hva slags instrumentering har denne platen? Bass, (nesten) bare bass. Platen krever altså et slags minimum av innsats av oss som lytter til den.
Bestill abonnement her
KJØP
