Personlig og dannet refleksjon

Hva er det som skjer i Europa nå, med flyktningkrise, høyrenasjonalisme og stadig sterkere press på EU? Det er noe stadig flere lurer på. Det mangler heller ikke på bøker som prøver seg på et svar. Sylo Tarakus siste bok føyer seg dermed inn i en lang rekke.

Men den skiller seg positivt ut i sin kombinasjon av kunnskap og personlig grep.

Truet demokrati

Taraku har en imponerende oversikt over både historie og samtid, men det er lite som overrasker når det gjelder valg av temaer og hva han sier om dem. Både migrasjonskrise, høyrepopulisme, relasjonen mellom elite og folk eller nasjonalister og globalister – samt illiberale demokratier og den fremvoksende skepsisen mot internasjonalt samarbeid – er temaer som ofte berøres.

Han kritiserer også dagens «innvandringskritiske» talsmenn, deriblant historikeren Terje Tvedts krasse analyse av bistandshjelpen i Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer, 2017), og knytter an til den norske bondekulturen som, mener han, er preget av antiautoritær tenkning og likhetsidealer. Denne arven trenger vi mer enn noen gang, skriver Taraku. Det er jeg enig med ham i. Taraku kommer også frem til at ønsket om en sterk leder – også i vår del av verden – legger press på liberale demokratiets kjerneverdier· «pluralisme, pressefrihet, rettssikkerhet og respekt for minoriteters rettigheter».

LES OGSÅ: Nordmenn flest er positive til flyktninger

Forbilledlig balansert

Taraku legger det hele balansert og sindig frem – jeg finner ingen refleksjoner jeg er direkte uenig i. Det som kjennetegner Taraku er derfor ikke radikale meninger eller valg av tema, men nyanserikdommen og balansen i argumentet. «Vi trenger en felles front mot autoritære krefter som polariserer, uansett hvilken kant de kommer fra», skriver han. Jeg kunne ikke vært mer enig. Tarakus bok et paradigmatisk eksempel på dannelse – et, hevder noen, antikvert begrep. Jeg mener det betegner en nødvendig sammensetning av balansert dømmekraft og empati.

Hovedgrunnen til at denne boka fungerer som henvendelse – som jo en bok dypest sett er – er likevel ikke selve argumentasjonen eller den dannede formen. Den beherskede inderligheten i boka er det som gjør den særegen som tekst – og den har med adressaten for forfatterens betenkning å gjøre.

Han skriver ikke til et allment publikum, men til sin datter Donika, som – i likhet med han og mange andre – lurer på hvor veien videre går for dagens ustabile Europa.

Klargjørende reiseskildring

Taraku, som er oppvokst i det tidligere Jugoslavia og selv kom til Norge som flyktning, plasserer seg dermed i et personlig formidlingsrom som har et visst slektskap med tekster som Ta-Nehisi Paul Coates' Mellom verden og meg (2015, på norsk i 2016) eller til og med James Baldwins The fire next time, fordi de er henvendt til den neste generasjon. Opprettelsen av et slikt rom mellom far og datter setter en oppriktig tone som bringer med seg et intimt bakteppe for tankene som presenteres, men gjør boka også mer troverdig som et oppriktig forsøk på å samle tankene og bringe videre det Taraku har lært til nå – og åpne et sted for samtale rundt disse tankene.

Redelighet er, med andre ord, også et kjennetegn ved Tarakus utgivelse. Dette gjenspeiles på andre felt enn det personlige bakteppet også. I likhet med for eksempel Simen Ekerns Jeg er folket (Spartacus, 2017) er boka også en geopolitisk reiseskildring. Han drar til kjernesteder for det europeiske prosjektert, snakker med mennesker og gjør seg refleksjoner med stedet som ramme.

LES OGSÅ: Frykter at Europa revner

Stafettpinnen gis videre

Jeg liker denne forflytningen, den er fortellerteknisk klargjørende, siden den lokaliserer Taraku i landskapet, bokstavelig talt. Grepet samsvarer med det personlige addressatet som ligger til grunn for hele prosjektet, men også en oppriktighet rundt hvem som snakker til oss. Siden jeg gjerne vite hvem jeg snakker med – lesning er også en samtale – har jeg stor sans for denne speilingen av hvem som skriver, tenker og henvender seg.

Han har heller ingen enkle svar, og oppfordrer datteren – og dermed leserne – til å fortsette tankearbeidet han er med på å sette i gang. «Oppslutningen om demokratiet er sterk, men mange spørsmål må stilles på nytt nå. Kanskje det er blir din generasjon som må finne svarene», avslutter Taraku. Dermed gir han stafettpinnen videre.